MÅ TA KLIMA PÅ ALVOR: Til det skjer er omsorgen for norske bønder og alle vi som rammes klimaendringene kun et spill for galleriet, skriver artikkelforfatter. Foto: Hans Arne Vedlog
MÅ TA KLIMA PÅ ALVOR: Til det skjer er omsorgen for norske bønder og alle vi som rammes klimaendringene kun et spill for galleriet, skriver artikkelforfatter. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Klima:

Erna Solbergs manglende lederskap

Statsminister Erna Solberg er handlingslammet i møte med sommerens ekstremtørke og klimaendringer. Kanskje ikke så rart, når hun kontant avviser politikken som virker: Å sette en dato for å stenge oljefeltene.

Meninger

Sommerens tørke, hete og landbrukskrise har fått alarmklokkene til å ringe på tvers av partipolitiske skillelinjer. Unntaket er klimaskeptikerne i Frp som gleder seg over varmen. Men til og med Høyres Tina Bru kaller dem lettvinte og ser årets sommer som et tegn på at klimaendringer gir oss mer ekstremvær.

For det får hun hatmeldinger fra svært mange klimaskeptikere. Tina Bru fortjener masse sympati for å ha stått opp mot denne mobben. Men hvor er medlemmene av regjeringen? Hvor er Erna Solberg i debatten om klimaendringer? Hvorfor går hun ikke ut og sier tydelig fra om at det vi nå ser er klimaendringer, og at også Norge må legge om kursen for å kutte klimagasser?

Kanskje fordi Erna Solberg avviser reelle politiske løsninger for hvordan vi skal kutte utslippene. Hun står for en schizofren politikk, der hun på den ene siden sier at regjeringen er opptatt av klima, og på den andre siden fører en politikk som peker mot 3-4- graders oppvarming.

Det er en politisk spagat som får internasjonale medier til å riste på hodet og spørre seg om vi nordmenn er hyklere. Oljesektoren er det fremste eksemplet på denne holdningen. Alle klimaforskere sier at for å stanse klimaendringer, så må verden slutte å brenne fossil energi – olje, gass og kull. Norge har tjent milliarder på oljen, men samtidig gjort oss selv til en eksportør av klimaendringer.

Mesteparten av utslippene fra olja vår kommer ikke fra utvinningen her i Norge, men i utlandet, når olje og gass blir brent og omgjort til farlige klimagasser. Ingen av de oljeproduserende landene i verden er rikere, mer demokratiske eller har høyere velferd enn Norge. Knapt noe land har en økonomi hvor befolkningen har råd til å kjøpe og kaste så mye, enten det er mat eller forbruksvarer.

Ingen har dermed heller større mulighet til å legge om bort fra olja, uten at det koster folk for mye. Men bare MDG har våget å ta et virkelig oppgjør med denne spagaten: Vi er det eneste partiet som har satt en dato for når vi skal slutte med olje, og som konsekvent sier nei til alle nye lete- og utvinningstillatelser.

For i en verden der klimaendringer kan føre til at ekstremtørke, sviktende avlinger og matmangel, trengs et tydelig politisk lederskap og politisk vilje. Frankrikes president, Emmanuel Macron, er blant dem som har sagt nei til videre leting etter olje av hensyn til klima, og har høstet enorm internasjonal anerkjennelse.

Denne uka kom nyheten om at New Zealand forbyr engangsplastposer, av hensyn til miljøet, og å sikre landets rene, grønne omdømme. Dessverre ser vi ikke et slikt lederskap fra Erna Solberg og hennes regjering. Det virker ikke som at hun har noen planer om å senke farten på oljeutvinningen og redde Norges omdømme som et land som tar ansvar i møte med klimaendringer og ekstremvær.

Tvert imot. Oljenæringens argumenter kommer også ut av hennes munn: «De fattige trenger norsk olje, vår olje er renere enn andres, vi har best teknologi, vi kan bruke overskuddet til å rydde opp».

Denne sommeren bør være en kraftig påminnelse om at MDGs krav om utfasing av norsk olje på 15 år er den eneste troverdige og ansvarlige måten å gjøre noe med ekstremværet. Det bør nå være definitivt slutt på at et slikt forslag latterliggjøres, og kalles utopisk av et solid politisk flertall.

Ved fjorårets valg ville verken høyresiden eller venstresiden samarbeide med oss så lenge vi holdt fast på et krav om å stanse nye oljeinvesteringer. Det er en hån mot dem som er unge i dag, som må leve med konsekvensene av å holde ved politikk som er livsfarlig for livet på kloden.

Denne sommeren er det bøndene som har fått merke klimaendringene hardest på kroppen. I motsetning til regjeringen mener MDG at vi må stille opp for bøndene med krisepakke som kan redde det norske landbruket ut av tørkekrisen. Det trengs, men er likevel bare symptombehandling. For å hindre flere slike somre holder det ikke å komme løpende med et brannslukningsapparat når det brenner. Vi må sørge for at brannen ikke oppstår. Men regjeringssjefens politiske hjerte brenner nok ikke først og fremst for landbruket eller vår felles klode, men for å hente opp alle gjenværende og uoppdagede ressurser på norsk sokkel.

Hennes vilje til å prioritere mellom de to næringene; olje- og matproduksjon er lik bidraget til bruttonasjonalproduktet. Slik blir det når vi har en regjering der alt måles i kroner og tidshorisonten er kort. Det vi trenger nå, er et politisk flertall og en statsminister som tør å sette en dato for nedstengningen av oljekranene på norsk sokkel.

Til det skjer, er omsorgen for norske bønder og alle vi som rammes klimaendringene kun et spill for galleriet.