Ernæring - en global utfordring

Verden er i rask endring, og endringene fører til store problemer og utfordringer for verdens matforsyning og helse. Det er i underkant av seks milliarder mennesker på Jorden i dag, og antallet øker stadig.

Alderssammensetningen endres, det blir flere voksne og gamle. Om lag 45% av verdens befolkning bor i byer, og både antallet og prosenten vil øke inn i neste årtusen. Om lag 15% av jordens befolkning bor i byer med mer enn 5 mill. innbyggere, og innflyttingen til storbyene øker.

Dette fører til at kostholdet endres. Matdistribusjon i en storby er helt annerledes enn i spredt landsbybebyggelse. Korn og planteprodukter må foredles mer, og pakkes og forsegles på andre måter enn før. Planteoljer må herdes for å tåle transport og lagring uten harskning. Dette fører til nedsatt tilførsel av flerumettet fett. Det er videre en økning i forbruket av mat fra dyreriket (kjøtt og melkeprodukter). Alt dette gjør at kosthold og matvaner endrer seg raskt, og nye typer sykdommer opptrer i land som tidligere har vært forskånet for dette. Det er særlig den nye middelklassen i utviklingsland som får sukkersyke, hjerte-karsykdommer og kreft. Pasientene krever behandling, og helsebudsjettene i en rekke fattige land brukes mer til behandling enn til viktige forebyggende helsetiltak. Dette er trist, for forebygging trengs sårt. Jordens helseproblemer, som har sammenheng med mat og kosthold, er nemlig fremdeles formidable: 800 mill. mennesker sulter eller har usikre matforsyninger, over 1 milliard mennesker har ikke rent drikkevann, 2 milliarder mennesker lider av jernmangel, og mer enn halvparten av alle gravide i utviklingsland har anemi (blodmangel). Over 600 mill. mennesker har sykdommer som skyldes jodmangel, 125 mill. barn lider av A-vitaminmangel, og en kvart million av dem blir blinde hvert år. Mer enn halvparten av gravide kvinner i en rekke utviklingsland føder for små barn som også får et mangelfullt kosthold i sine første leveår. Dette gir disse barna reduserte muligheter både for mental og fysisk utvikling, og når de vokser opp har de større risiko for å bli overvektige, få sukkersyke og hjerte-karsykdommer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FN har holdt en rekke internasjonale konferanser om ernæring og mat, senest i 1992 og 1996, og kommet med forpliktende tilsagn som ikke er fulgt opp. De ernæringsmessige fremskrittene går nemlig meget langsomt i store områder av verden, spesielt i Afrika og Sør-Asia.

Tre firedeler av verdens fattige mennesker lever i landbruksområder, og de fleste av disse tjener til livets opphold i økologisk sårbare, marginalt produktive områder. En av de viktigste utfordringene verden står overfor i dag, er å øke produksjonen av mat på en bærekraftig måte. Det er likevel ikke nok. Landene må sørge for økte inntekter og økt sysselsetting gjennom et bærekraftig landbruk, og en rettferdig fordeling av både inntekt og mat. Det er viktig å stimulere til selvberging og økt matproduksjon nasjonalt og regionalt fordi avhengighet av matimport skaper sårbarhet både overfor markeder og priser

Ulikhet mellom kjønnene har nær sammenheng med fattigdom. I en rekke land spiller kvinnene en nøkkelrolle både for familiens matforsynigg og inntekt. Det må nå føres en politikk som tar sikte på å øke kvinnenes fysiske og menneskelige kapital, og kvinners evne til å brødfø seg selv under svangerskap, og sine småbarn.

Verden trenger mer handling, kanskje ikke flere forslag. Det er viktig å styrke FNs rolle i disse sakene. Vi har et berettiget håp om at det nye lederskapet i Verdens Helseorganisasjon vil sette disse viktige problemene skikkelig på dagsorden.

Men Norge må også gjøre noe. Da vi fikk vår første ernæringspolitikk i 1974, hadde den fire grunnpilarer: Helseriktig kosthold, matforsyningspolitikk i tråd med FNs anbefalinger, økt ressursutnyttelse, og økt selvforsyning. Disse fire momenter er like viktige i dag. Men vi spiser langt mer kjøtt i dag enn vi gjorde i 1975 og det var ikke meningen med vår ernæringspolitikk. Mennesker i Norge spiser om lag 350000 tonn korn som brød. Vi burde spise langt mer. I stedet gir vi korn og kraftfor til våre husdyr. Griser spiser om lag 400000 tonn, fjørfe 250000 tonn, fisk 320000 tonn, og drøvtyggere vel 900000 tonn av kraftftr. Mesteparten av dette kunne vært brukt til mat for mennesker direkte.

Årsproduksjonen av korn i verden svarer til omtrent en kilo korn per innbygger per dag. Dette er mer enn nok å leve av. Men bare dersom det spises av mennesker. Brukes kornet som føde til dyr, tapes meget av maten. Omtrent 40% av alt korn som dyrkes i verden, brukes til dyreftr. Dersom Vestens forbruks- og matmønster overtas av flere land i verden, kan det ikke bli nok mat til jordens befolkning

I en rekke land tar altså kroniske sykdommer det meste av helsebudsjettet. En kamp mot disse kroniske sykdommene må nå føres over hele verden, fortrinnsvis i form av en intergrert mat- og ernæringspolitikk. En slik politikk må selvsagt ta lokale og nasjonale hensyn, slik som klima, jordbunn og ressurser for øvrig. Men i land med høy forekomst av disse sykdommene, er det som i Norge en viktig ting å dempe inntaket av fett, spesielt det mettede fettet, og redusere inntaket av kjøtt, fete melkeprodukter og raffinerte matvarer. Hovedkildene for mettet fett kommer fra husdyrproduksjon og fra hydrogenering - eller herding - av planteoljer og fiskeoljer, herdet slik at de kan brukes som margarin. Denne herdningsprosessen er uheldig fordi den omdanner verdifulle plante- og marine oljer til unyttige og mulig skadelige fettyper.

Forbruket av kjøtt og melk øker i nesten hvert eneste land i verden. Litt animalsk protein kan ha ernæringsmessige fortrinn for småbarn, for gravide kvinner og unge kvinner med økt tendens til jernmangel-anemi under graviditeten. For andre befolkningsgrupper er det ikke noen gode ernæringsmessige argumenter for å øke forbruket av kjøtt og melk. Kanskje snarere tvert imot: Kjøtt fra husdyr synes å øke risikoen for visse krefttyper, og fett fra kjøtt og melkeprodukter øker risikoen for hjerte-karsykdommer. Når en sammenholder tall for melkeforbruk og benskjørhet i en rekke land, finner en at land der det drikkes mye melk har størst forekomst av benskjørhet hos eldre. Påstanden om melk som et forebyggende middel mot benskjørhet er kanskje blitt overdrevet noe fra meierihold.

Norsk ernæringspolitikk har stått som et eksempel for verden for øvrig. Vi var tidlige ute og har kunnet vise at en samkjørt ernæringspolitikk gir gode resultater for vår helse. Vi bør nå vise verden tydeligere at vi mener noe med de globale målsetninger i vår mat- og ernæringspolitikk. Dette kan vi gjøre ved å spise mindre produkter av dyr som er ftret opp på mat som kan brukes som menneskeføde.

Vi bør heller spise mer av frukt, grønnsaker, poteter, korn og fisk. Det vil virke helsefremmende for befolkningen, og vil samtidig føre til mindre press på verdens matressurser.