INNTAR UD:  Børge Brende, den nye utenriksministeren, har bred internasjonal erfaring. Her er han som Røde Kors-sjef etter å ha returnert fra  jordskjelvet i Haiti.
Foto: Espen Røst / Dagbladet
INNTAR UD: Børge Brende, den nye utenriksministeren, har bred internasjonal erfaring. Her er han som Røde Kors-sjef etter å ha returnert fra jordskjelvet i Haiti. Foto: Espen Røst / DagbladetVis mer

Ernas diplomati

Erna Solberg har innsatt to utenriksministre, samt en kommunalminister som står i veien for Norges vanskeligste diplomatiske floke.

Kommentar


Utenriksminister Børge Brende har fått et utvidet ansvar ved også å være utviklingsminister. Men statsminister Erna Solberg har samtidig vingeklippet ham ved å gjøre Vidar Helgesen til statsråd ved Statsministerens kontor for samordning av EØS-saker og forholdet til EU. EU er Norges viktigste partner i utenrikspolitikken, litt ettersom man måler, men minst like viktig som USA. Som det heter i regjeringsplattformen: «Derfor må norsk utenrikspolitikk begynne i Europa.»

Øyensynlig ønsker
Solberg å spille en sterkere rolle i Europa-politikken, gjennom Helgesen, som sitter ved Statsministerens kontor og i tillegg skal være hennes stabssjef og samordne statsrådene. Helgesen har fått den «tøffeste og viktigste» taburetten nest etter statsministeren, mener Torgeir Larsen, den avgåtte statssekretæren i Utenriksdepartementet (UD).

Norges største
hodepine i utenrikspolitikken er forholdet til Kina. Men når Brende skal sette seg ned med sine antatte venner blant Kinas ledere, må han unnskylde kommunalminister Jan Tore Sanner uten å være underdanig. Sanner etterfulgte Brende som leder i Unge Høyre, og de står for to retninger i regjeringspartiet. Sanner drives mer av ideologi i utenriksspørsmål. Han kjemper for politisk forfulgte og politiske fanger i Venezuela, på Cuba og i Kina. Han foreslo Liu Xiaobo til Nobels fredspris i 2010, som er årsaken til kinesernes raseri. Og han samlet de opposisjonelle kineserne i utlandet til feiring av prisen i Høyres Hus, med Wuer Kaixi, han som først ledet demonstrantene på Den Himmelske Freds Plass i 1989, blant gjestene. Dette bildet glemmer ikke kineserne lett; de er litt som elefanter.

Brende er nok
mer pragmatisk i utenrikspolitikken. Ordet «realpolitikk» går igjen i regjeringsplattformen. Og han kjenner noen av de kinesiske lederne fordi han har vært rådgiver for dem i miljøspørsmål. Men Norge og Kina er grunnleggende uenige i synet på demokrati og menneskerettigheter. Har man først fornærmet dragen spørs det om en hjertegod venn fra Trøndelag kan blidgjøre den uten å svike sine prinsipper.
Mellom Brende og Sanner er det likevel ingen grunn til strid, de kan bare ikke ha samme vennekrets i utlandet. Sanner har krevende nok oppgaver med å modernisere offentlig sektor, og blander seg neppe inn i diplomatiet.

Derimot blir det
innfløkt å fordele arbeidet mellom Brende og Helgesen når begge har nøkkel til UD. Helgesen skal bestyre de oppgavene som Avdeling for Europa og handel i UD har for EU- og EØS-saker, heter det. Dette er en stor og naturligvis viktig del av UD. Ikke bare er Norges delegasjon til EU Norges største ambassade, men Norge har også ambassader i alle EU-landene. Hvem er det som skal instruere dem og hvem skal de rapportere til på høyeste hold? Er det Brende eller Helgesen som skal tale Norges sak i EU og EØS? Hele den diplomatiske staben som arbeider med EU og EØS ligger i UD, så Helgesen blir hyppig å se der, men som gjest eller sjef?
Det hefter ingen tvil ved evnene til verken Brende eller Helgesen, ei heller deres erfaring. Men begge er nok om lag like ærgjerrige. Dette er ingen umulig arbeidsdeling, men det blir svært krevende.

Helgesen, som er
jurist og diplomat, kjenner UD godt fra tida som statssekretær under utenriksminister Jan Petersen. Det var han som overbeviste Petersen om nytten for Norge av rollen som fredsmekler i Sri Lanka. Og det var han som ryddet opp i og organiserte den litt tilfeldige norske innsatsen i freds- og forsoningsarbeid i ulike land innenfor UD.
Som Europa-minister blir han sterk og kan legge Norge så nært opp til EU som mulig, så lenge det ikke er snakk om medlemskap, for det finnes ingen opposisjon i Høyre, Fremskrittspartiet bryr seg ikke og i Stortinget er det flertall for alt.

Både Brende og
Helgesen forlot norsk politikk da de ikke lenger hadde utøvende makt, og de skaffet seg erfaring og forbindelser i utlandet. Brende har erfaring både fra Stortinget og to taburetter, i motsetning til Helgesen. Og han kjenner verdens rikinger fra tida i Verdens Økonomiske Forum. De to har begge arbeidet med spørsmål som demokrati, menneskerettigheter og flyktninger.
Erna Solberg har, uten tvil, satt sammen et sterkt lag. Da kreves det en desto sterkere lagleder.