DEN RAUSE:  Mens Erna Solberg gir rundhåndet til flyktningkrisen, strammer Sylvi Listhaug inn hjemme. Her møter hun Malala på Giverlandskonferansen for Syria. Sammen med Syriske Mezan Al Mellehan.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
DEN RAUSE: Mens Erna Solberg gir rundhåndet til flyktningkrisen, strammer Sylvi Listhaug inn hjemme. Her møter hun Malala på Giverlandskonferansen for Syria. Sammen med Syriske Mezan Al Mellehan. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Ernas eksamen

Erna Solberg og Sylvi Listhaug kan ikke fortsette å spille «good cop, bad cop» i flyktningpolitikken, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Det har oppstått en underlig ny parlamentarisk skikk i Norge. Statsminister Erna Solberg må til stadighet svare på om hun støtter sine egne statsråder. Det er blitt en nyhet at statsministeren er enig med Sylvi Listhaug i flyktningpolitikken.

Det er hun selvfølgelig. Vi må gå ut i fra at Listhaug opptrer på vegne av regjeringen og ikke som privatpraktiserende statsråd for eget parti, selv om det kan virke sånn. Det er tross alt Erna Solberg som er regjeringssjef og har det endelige ansvaret. Og det er fortsatt i Stortinget hun må hente sin støtte, ikke på Facebook.

Likevel undrer Stortinget på om det er tilfellet. I onsdagens spørretime ble Erna Solberg spurt om hun i likhet med Listhaug er bekymret for sine barns fremtid, og om hun er enig med Listhaug i at alle som ikke er redde nå, lyver. Utsagn Listhaug har kommet med både her i Dagbladet og andre steder. Hun fremstår i det hele tatt i media som veldig bekymret og urolig, noe som i utgangspunktet er en dårlig egenskap hos en statsråd. Hadde finansministeren sagt det samme, ville børsene fått nerver. Men velgernes nerver, kan det gi gevinst å spille på.

Solberg svarte at hun ikke ville uttrykt seg akkurat på den måten, men det er viktig å ta folks bekymring på alvor. Omtrent der går skillet mellom Erna og Sylvi, hvis noen skulle vært i tvil. Når Listhaug skryter av å kalle en spade for en gravemaskin, kaller Solberg en spade for et graveredskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stortinget må vite at Sylvi Listhaug fører regjeringens politikk. Skulle det være tvil om det, burde Solberg fått spørsmål om det har skjedd et statskupp de siste ukene. Riktignok er det mulig at nasjonen har vært for opptatt av Sophie Elises pupper i det siste, men jeg tror vi ville fått det med oss om Frp har tatt over.

På den ene side er det bekvemt for Erna Solberg at Stortinget lider under den villfarelsen at Sylvi Listhaug styrer helt på egen hånd. Da kan hun ta seg av de store linjene, lede giverkonferanser for Syria og bidra til å løse den virkelig store flyktningkrisen, samtidig som Listhaug tar seg av noen tusen som sykler over Storskog. Men det er ikke bare Frp-ere som har hånet opposisjonen for å være vinglete. Det har også Høyre gjort. Eller regjeringen som Stortinget synes å ha glemt at de er.

På den annen side skaper Listhaug unektelig store problemer for Solberg. Ondt blod og mistillit følger hennes faner, når Solberg aller minst trenger det. Selv trofaste Venstre er i ferd med å nå en grense. Solberg virker ikke så bekymret for at Listhaug splitter nasjonen med sin krasse retorikk, som at hun samler opposisjonen, inkludert støttepartiene Venstre og KrF.

Problemet for Erna Solberg er til syvende og sist at det handler om innhold. Ikke om hva Sylvi Listhaug sier, eller hva hennes partifeller måtte finne på av absurde ytterligheter. Tunge fagmiljøer, som SSB, UDI og Imdi, har kommet med uvanlig sterk kritikk av regjeringens integreringsforslag når det gjelder fakta, internasjonale forpliktelser og gjennomførbarhet. Dette er vanligvis innvendinger Erna Solberg og Høyre har respekt for. Listhaug kan heller ikke for skams skyld desavuere fagmiljøer hun ellers lener seg på når det gjelder for eksempel landinfo og retur.

Solbergs svar er at forslaget ble utarbeidet i rekordfart og derfor ikke var kvalitetssikret. Selvfølgelig vil hun høre på faglige råd. Men hun svarte ikke på hvorfor hennes statsråd og dermed regjeringen så ensidig feilet i en retning i sine anslag, sin bekymring og sine advarsler. Eller hva det betyr for den offentlige debatten at statsråden ustanselig serverer lissepasninger til hatere i kommentarfeltet.

Jeg er overrasket over at Solberg så bastant avviser betydningen av retorikk i politikken, særlig når den er bygget på feil faktagrunnlag. Jeg tror ikke hun tror på det selv en gang, og at hun er bekymret for at hennes regjeringsperiode skal bli husket for å ha sådd splid og hat. Det kan hun gjøre noe med.

Solberg la seg langt i fra flat i Stortinget, men har sendt et forsonende brev til opposisjonen om at hun er forberedt på å inngå nye forlik. Hun støtter ikke lenger det urimelige strenge kravet til familiegjenforening. Solberg forstår at hun må få Stortinget med seg i en sak av stor nasjonal betydning.

Men hvis Solberg er så smart, hvorfor lar hun Sylvi Listhaug ture frem på høyrefløyen? Innstramningene Solberg ber om, er det i hovedsak bred enighet om i sentrum. Det landet tørster etter er en samlende ledelse. Splittelse, frykt og partpolitisk spill er lite hjelpsomt for andre enn krefter det ennå er liten oppslutning om.