Ernas nyttige idioter

Sosialliberalistene er nyttige idioter for Erna Solberg og de andre nyliberalistene.

DET ER FORUROLIGENDE

, men ikke forbausende når Makt- og demokratiutredningen dokumenterer at det representative folkestyret er blitt svekket i løpet av de senere år. Det har skjedd i takt med nyliberalismens globale makterobringer og er en konsekvens av at den ideologiske høyresiden, parallelt med de store, multinasjonale korporasjonene, har fått mer makt både internasjonalt og i Norge. Den amerikanske journalisten Naomi Klein (spaltist i Dagbladet) avdekker i sin berømte bok «No Logo» hvordan McDonalds, Coca Cola, Nike, General Motors, AOL, CNN /Time Warner, IKEA og hele rekken av multinasjonale selskaper, har tilegnet seg større makt over den kulturelle utviklingen og sosiale situasjonen enn noen politiske partier eller institusjoner. Godt hjulpet av humoren, gjør Michael Moore det samme i sine bøker og filmer. Den moderne kapitalismens «lykkepille», konsumerismen eller forbrukerideologien, har hittil vært tilstrekkelig nedsløvende til å forhindre opprør, men stadig flere markerer likegyldighet, kynisme eller sinne ved å sitte hjemme når det er valg. Partimedlemmer forlater partiene i strie strømmer.

DET ER DENNE

situasjon som i vår tid representerer den store fare for et sosialt og liberalt demokrati bygd på deltakelse og åpenhet. I stedet for å konfrontere denne fare, handler regjeringen i nyliberalismens ånd når den svekker kommuneøkonomien og dermed velferdsstaten, legger forholdene til rette for et tøffere arbeidsliv, selger unna til private naturherligheter som er hele folkets eiendom (Østre Bolærne var bare ett av mange overgrep), tillater at strandloven blir uthulet, privatiserer det offentlige tjenestetilbudet og gjør det samme med samfunnets infrastruktur.

Etter et mislykket forsøk på å forklare hvordan hans sosialliberalisme skal forstås i vår tid (Dagbladet 9. august), søker Lars Sponheim nødhavn hos John Stuart Mill (1806 - 1873), en av det 19. århundrets største tenkere og, som han er kalt, et «fyrtårn for sin tid.» I forbindelse med den diskusjon som har pågått i Dagbladet om sosialliberalismen i dag er det viktig å poengtere at det i Mills tenkning er et klart skille mellom økonomisk liberalisme på den ene side og en politikk grunnlagt på en liberal kultur, liberale verdier og liberale holdninger på den annen. Kristelig Folkeparti fører en liberalistisk økonomisk politikk fra regjeringsposisjon, men ingen vil av den grunn falle på å anse partiet som liberalt.

EN AV MANGE

svakheter ved Sponheims argumentasjon, er at han ikke formår å anvende Mill, sitt forbilde fra det 19. århundre, på den bandittkapitalisme som praktiseres i dag. Venstre mangler ikke forbilder: De britiske liberalerne John Maynard Keynes og William Beveridge har med gullskrift skrevet sine navn inn i historien om planøkonomi og velferdsstat. Venstrehøvdingene Wilhelm Thagaard, Knut Getz Wold, Helge Seip og Gunnar Garbo gav betydelige bidrag til utviklingen av det sosialdemokratiske Norge. Navnet Thagaard ble brukt som bannord av høyresiden i norsk politikk. Det er en risiko Sponheim aldri vil bli utsatt for! Han befinner seg langt til høyre for Kåre Willoch, som med sin verdikonservatisme og ruvende tilstedeværelse i det politiske landskapet gir formidable bidrag til fremme av sosiale og liberale verdier. Under den såkalte Kings Bay-debatten i Stortinget 20.- 24. august 1963, en av de viktigste debatter i Stortingets moderne historie, definerte Trygve Bratteli Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens rolle i norsk politikk og samfunnsutvikling. Det viktigste for en samfunnsform, poengterte han, er «individenes og gruppenes forhold til hverandre, det en kan kalle klasseforholdene i landet. Det viktigste som har skjedd i vårt land i den siste mannsalder, er arbeiderklassens og andre gruppers sosiale frigjøring.» La meg tilføye: Sosial frigjøring er ikke noe som skjer over natten og én gang for alle, den er en løpende prosess der venstresiden hele tiden må være aktiv.

LARS SPONHEIM

kritiserer sosialdemokratiet for å ta utgangspunkt i klassen og kollektivet. For ham handler det om «enkeltmenneskets frihet og makt over eget liv.» Dette er en klassisk utgave av høyresidens retorikk slik den anvendes når høyrefolk ifører seg smoking og lakksko. Det er det samme George W Bush sier med litt andre ord når han erklærer at USA er verdens beste land å leve i fordi enhver amerikaner kan virkeliggjøre «the American dream». Han leder et ufattelig rikt land, men der like fullt mer enn 40 millioner mennesker er uten noen form for helseforsikring, der utenlandsgjelden i nyliberalismens kjølvann har vokst til titaniske dimensjoner og der landets fengselsbefolkning, fire millioner, begynner å nærme seg Norges folketall! Samfunn i sosial ubalanse er ikke trygge og derfor heller ikke frie. Ofte er de terrorismens mest fruktbare rekrutteringsmark. Å snakke om enkeltmenneskets «frihet og makt over eget liv» uten å plassere enkeltmennesket inn i en sosial sammenheng, er ikke bare å se bort fra politikkens tyngdelov, men å oppheve en naturlov, den at mennesket er et sosialt vesen. Sponheim, som leder av det en gang så sosiale og radikale Venstre, har ikke skjønt at individets frigjøring må løpe parallelt med den sosiale frigjøring. Et grundigere studium av John Stuart Mill anbefales!

VI LEVER

i en tid da makt i akselererende tempo blir overført fra stemmeseddelen til pengeseddelen. Nyliberalismen har skritt for skritt erobret stadig større deler av den politiske arena. Det startet med Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Det var ingen tilfeldighet at deres første angrepsmål var fagbevegelsen, slik fagbevegelsen i Norge nå ser ut til å være Lars Sponheims fremste angrepsmål. Under nyliberalismens målbevisste og hensynsløse fremmarsj er fagbevegelsen det sosiale demokratiets viktigste forsvarslinje. Det visste Reagan og Thatcher, det vet Erna Solberg. En av de høyest prioriterte oppgaver for nyliberalistene og Bondevik-regjeringen er å gi skattelettelser, og med det mer makt, til de rikeste. Gjennom det meste av historien har fordelingspolitikk vært overføringer fra de fattige til de rike. I en historisk sett kortere periode - da venstresiden var til stede på politikkens kommandohøyder - var fordelingspolitikk overføringer fra de rike til de fattige. Under nyliberalistenes ledelse er vi tilbake i den gamle situasjon, og sosialliberalistene er med på ferden. De er, med en omskrivning av Lenin, «nyttige idioter» for den nyliberalistiske og målbevisste Erna Solberg og de andre nyliberalistene.