RAKNER: Det er ikke bare samarbeidet som rakner, men også troen på Erna Solbergs evner til å lede en bred høyreside i norsk politikk.Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix
RAKNER: Det er ikke bare samarbeidet som rakner, men også troen på Erna Solbergs evner til å lede en bred høyreside i norsk politikk.Foto: Cornelius Poppe / NTB ScanpixVis mer

Ernas prosjekt i kverna

Hvis det blir en løsning, blir det en nødløsning. Det borgerlige flertallet rakner i oppløpet til stortingsvalget. 

Kommentar

Erna Solberg gikk til valg i 2013 på å samle de fire partiene på borgerlig side til å danne en flertallsregjering. Allerede i forhandlingene viste de første sykdomstegnene seg: det ble i stedet en borgerlig mindretallsregjering med støtte fra KrF og Venstre. Med nød og neppe har dette flertallet holdt, det holdt på å ryke i fjor høst også. Venstre brøt, på samme måte som i går.

Det som reddet budsjettforhandlingene i fjor, var en lovnad til Venstre om betydelige kutt i klimagassutslipp og et grønt skatteskifte. Det har de ikke fått, og dermed ser det nå slik ut: den politiske avstanden mellom Frp og Venstre er for stor. Det borgerlige samarbeidet er ikke liv laga.

Behovet for å markere egne politiske standpunkter er viktigere for Frp og Venstre, enn viljen til å bli enige om det mest sentrale i politikken: å skaffe flertall for et budsjett. Det er nå bare i Høyre at ideen om et borgerlig flertallssamarbeid trumfer intern splid, og de mangler styrke til å løse opp i flokene. Dermed er det ikke bare samarbeidet som rakner, men også troen på Erna Solbergs evner til å lede en bred høyreside i norsk politikk.

Det kan fortsatt løse seg på oppløpssiden. Venstre holder døra åpen dersom Frp plutselig skulle ombestemme seg, eller komme med noen helt nye forslag. KrF kan, mot formodning, velge å forhandle aleine med regjeringspartiene og sikre et flertall. Eller de kan holde for nesa og stemme sekundært for regjeringens budsjettforslag når partiene skal stemme i Stortinget mandag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis det blir en løsning, blir det en nødløsning. Samarbeidet vil gå på lavbluss fram mot stortingsvalget neste høst. Samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, KrF og Venstre vil fortsatt kunne gjelde, men som et proforma-ekteskap. Avtalen sier nemlig ikke at de må bli enige om et budsjett, men at de skal forhandle.

De hadde tenkt på dette da de laget avtalen i 2013. Det sier sitt om forventningene.

Strander dette på grunn av manøvrering og politisk spill? For velgerne kan det framstå slik når regjeringsprosjektet går i oppløsning på grunn av noen øre fra eller til i drivstoffavgift. Taktikkeri spiller inn, men det er politikken som er avgjørende.

For å ta taktikken først: Frp har lenge ligget lavt på meningsmålingene. Det samme har Venstre, selv om de er vant til en tilværelse rett over sperregrensen. Mange Frp-ere ser stor verdi i regjeringsprosjektet. Siv Jensen har bygget opp et styringsparti, Ketil Solvik-Olsen ser garantert fram til å sette sitt merke på Nasjonal transportplan som legges fram til våren. Per Sandberg har endelig fått plass i regjering, og ser ut til å stortrives. I går ønsket han god jul og sa forhandlingene vil løse seg. De to sistnevnte er trolig på vei ut av rikspolitikken dersom regjeringen rakner.

Men et protestparti med fallende oppslutning går automatisk inn i en identitetskrise. De var inntil nylig skeptiske til menneskeskapte klimaendringer, og regner det som en dødfødt stategi å gå inn i et valgår med synkede gallup og «tidenes klimabudsjett».

For Venstre handler det om deres eksistensberettigelse. Tre år uten et gjennombrudd i klimapolitikken, atpåtil med følelsen av å ha blitt lurt. Hva står igjen da?

Politikken er enklere: Norge skal kutte 40 prosent utslipp innen 2030. Venstre, flankert av KrF, får ikke regjeringen med på å starte jobben nå. Kuttene må tas, og det er i transportsektoren de store grepene kan gjøres fort. Dyrere diesel vil gjøre biodrivstoff konkurransedyktig. Når ikke det er mulig, og det heller ikke er mulig å bli enige om andre grep inne på forhandlingsrommet for å kutte utslipp, er det nåværende borgerlige flertallet uten kraft.

Klimaet må med. Regjeringen har bare forsøkt å fortrenge det en stund.