DET STRAMMER SEG TIL: Statsminister Erna Solberg og Knut Arild Hareide har fått knuter på tråden.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
DET STRAMMER SEG TIL: Statsminister Erna Solberg og Knut Arild Hareide har fått knuter på tråden. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

KrF og kampen om regjeringsmakten:

Ernas skremsler gir
ikke velgerne gåsehud

En ny type sentrumsregjering vil ikke medføre noe politisk jordskjelv.

Kommentar

KrF-leder Knut Arild Hareide er midt i et politisk maratonløp som skal legge grunnlag for partiets valg av hovedkurs. De rødgrønne partiene smiler forsiktig og holder en taktisk, lav profil. Alt som kan minne om en innblanding i KrFs sjelegransking vil virke negativt på utfallet. Annerledes er det i Høyre. Der stiger nervøsiteten merkbart. Faren for å miste statsministeren og regjeringsmakten er reell. Den er ikke blitt mindre av at KrF gjorde et byks oppover på meningsmålingene etter Hareides tale om samarbeid til venstre.

Derfor er det tid for politiske skremsler og advarsler. Det bør ikke forundre noen. Å forstørre konsekvensene av et regjeringsskifte er et av de eldste redskapene i den politiske verktøykassa. Sist ut er statsminister Erna Solberg som i et intervju i Dagbladet frykter at Jonas Gahr Støre & Co. vil sette Norge i revers. I Morgenbladet foretar næringsminister Torbjørn Røe Isaksen en stor historisk gjennomgang for å vise at et regjeringsskifte nå nærmest er i strid med de parlamentariske og demokratiske spillereglene.

Det er liten grunn til å la seg skremme verken av stats- eller næringsministeren. Når Erna Solberg er redd for Støres pengebruk og økning av utgiftene i offentlig sektor, lyder det nokså hult. Hennes egen regjering har vist at evnen til å bruke penger er nokså jevnt fordelt i det politiske landskapet. At det blir endringer i politi- eller regionreformene kommer heller ikke til å fremkalle mye gåsehud hos velgerne.

Torbjørn Røe Isakens historieleksjon viser først og fremst at det er mange og situasjonsbestemte årsaker til at vi skifter regjering i dette landet. Før valget lovet KrF å støtte etableringen av en regjering med Erna Solberg som statsminister. Det ble ikke gitt noen blankofullmakt med fire års varighet. KrF lovet derimot at partiet ikke skulle gå i en koalisjon med FrP.

I et parlamentarisk demokrati inngår partiene samarbeid der de mener det er størst mulighet for å realisere sin politikk. Det er nærmest en politisk tyngdelov. Om KrF velger seg Ap og Sp som samarbeidspartnere og åpner for et regjeringsskifte, er det selvsagt helt legitimt og ikke noe brudd på spillereglene. At en ny type sentrumsregjering kommer til makten, vil heller ikke medføre noe politisk jordskjelv. Konsensus og kontinuitet er typisk for norsk politikk, ikke heftige eller dype forandringer.