Ernest og jentene

Til min forskrekkelse leser jeg at Ernest Hemingway ikke har drag på jentene lenger. Det sier i alle fall professor Hans Skei, og får støtte av et ungt knippe av norske skjønnlitterære dikterinner. (Papa her ikke draget - 16. juli) Han er ikke helt på moten blant litterære skjønnere heller, forstår vi.

Når vi likevel, i dag, på hans hundreårsdag, vil skåle i rom og coca, altså i cubana, for Ernest, er det fordi vi av og til må gi blaffen i damene og de litterære smaksdommerne. Dessuten tror vi Ernest egentlig aldri hadde skikkelig grep på det annet kjønn, og at det som er hans storhet ligger i hans språklige presisjon, hans aktive verb og korte replikker, der lidenskapen og sorgen ligger som mørke skjær under overflaten. Trolig har det aldri levd noen mer presis krigsreporter enn Hemingway, og det skyldes ikke opphopningen av avskutte lemmer og stanken fra likene, men har sammenheng med språkets hemmeligheter. Det vil si underdrivelsene, antydningene, de truende understrømmer i metaforene, sammenhengen mellom setningene, og de bevisste brudd på sammenheng når det er behov for dem.

Jeg innledet min karriere som journalistlærer ved å hente fram et knippe av Hemingways reportasjer. Det ble med den ene gangen. Det ville avstedkommet et ras av sammenbrudd i norsk presse dersom journalistene skulle finslipe, tilpasse, endre og modulere språket slik som Hemingway. Økonomien ville ikke tålt et sånt tidsforbruk, konkursene ville ikke latt vente på seg.

Men poenget er: Du trenger ikke å ha drag på damene når du har sånt språk. Da kan du gå i kloster, begynne med tyrefekting, drikke cubana. Du eier verden, og skjønner at solen går sin gang, også uten damer. Vi tar en cubana til vi, Ernest!