• Det er om lag 35 år siden jeg fikk stukket boka «Det norske folks bedrøvelige liv og historie» i neven. Den handler om den første nordmanns barn, som i likhet med sin stamfar alltid følger etter isen, når den trekker seg nordover og oppover, og som derfor møtes med fettlærsstøvler, anorakk, ski og en halv Golden Cock på perrongen på Østbanen når våren kommer.

• Jeg skrek av latter over hans western-metaforer som rushtrafikant på jakt etter parkeringsplass, han som sørgmodig konstaterte overfor sin kvinne at «jeg klarte det i dag, jeg vil kanskje klare det i morgen, men en dag, en dag vil det komme en som er yngre og raskere enn meg (...) og da vil jeg ligge der, badet i min egen bremsevæske».

• Jeg levde med ham som sjømann i «Tankbåt blues» fra 1973: I hundre havner hadde han gått i land med blanke forventninger om å finne det. Finne hva da? Gledenes haver, latterens kilder, lykkens blomst og i hundre havner hadde han slept seg om bord som en såret soldat.»

Og om hybelvertinnen i Ole Vigs gate, (hvor jeg selv bodde) som ikke ville ha damer (...) og muhamedamer på rommet: «Min mann var formann i KFUM-koret i alle år, og hva hadde han igjen for det - kritikk og ergrelse.»