Erobrer nytt land

Jeg skal fortelle om mitt forhold til Odd Børretzen. Jeg elsker Odd Børretzen (jfr. hans forhold til måker - «jeg hater måker»!)

  • Det er om lag 35 år siden jeg fikk stukket boka «Det norske folks bedrøvelige liv og historie» i neven. Den handler om den første nordmanns barn, som i likhet med sin stamfar alltid følger etter isen, når den trekker seg nordover og oppover, og som derfor møtes med fettlærsstøvler, anorakk, ski og en halv Golden Cock på perrongen på Østbanen når våren kommer.
  • Jeg skrek av latter over hans western-metaforer som rushtrafikant på jakt etter parkeringsplass, han som sørgmodig konstaterte overfor sin kvinne at «jeg klarte det i dag, jeg vil kanskje klare det i morgen, men en dag, en dag vil det komme en som er yngre og raskere enn meg (...) og da vil jeg ligge der, badet i min egen bremsevæske».
  • Jeg levde med ham som sjømann i «Tankbåt blues» fra 1973: I hundre havner hadde han gått i land med blanke forventninger om å finne det. Finne hva da? Gledenes haver, latterens kilder, lykkens blomst og i hundre havner hadde han slept seg om bord som en såret soldat.»

Og om hybelvertinnen i Ole Vigs gate, (hvor jeg selv bodde) som ikke ville ha damer (...) og muhamedamer på rommet: «Min mann var formann i KFUM-koret i alle år, og hva hadde han igjen for det - kritikk og ergrelse.»

  • Jeg kan Børretzens tekster bedre enn min bibel. Men det var bare en avgrenset krets som digget Børretzen på sytti- og åttitallet. Han ble først trykket til massenes bryst da han sammen med Lars Martin Myhre ga ut «Noen ganger er det all right» i 1995.
  • Foranledningen for min kjærlighetserklæring nå er følgende: På slutten av åttitallet innviet jeg min svenske svoger i min helts sorgmuntre sanger, og vi satt natta igjennom og lyttet til ham. At vinylplata var 15 år gammel, at Kjølen normalt ligger imellom oss, spilte ingen rolle. Han hevet Børretzen straks til Vreesvijk-nivå, spilte over plata på kassett og plagde resten av familien med «Bygge hus blues» og «Degos Calypso» i bilen i 56 mil på vei hjem til Stockholm dagen etter.
  • I forrige uke fikk jeg brev fra min svoger: «Hej Stein. Odd Børretzens rykte har nu även nått den stora svenska morgontidningen (...) det er faktisk bara andra gången jag sett/hört något. Förra gången var i radio för några år sedan. Gösta.»

Vedlagt ligger en anmeldelse av «Noen ganger...» fra 1995 under vignetten «Sommarvalet» med følgende erkjennelse fra anmelderen Magnus Säll, datert 29. juli 2002: «Det er vare seg texterna eller musiken som gör det här til en skiva som för-ändrar sinnestillståndet (...) Utan det är tonfallet.»

Endelig Odd, har dom fattat!