Erotikk og politikk

Fire romaner på like mange år, korte og smale romaner, i samme format og med samme utstyr, alle utgitt om våren - dette er Einar O. Risas foreløpige bidrag til den norske fin-de-siècle-litteraturen.

Risa har journalistbakgrunn, debuterte relativt seint, fikk med dette ros for sin første bok - og så inntreffer altså denne poetiske raptus. En kilde har åpenbart sprunget, og den forsetter å springe. Det er noe forbløffende, konsekvent og målbevisst over Risas prosjekt. Ikke desto mindre skriver han lekende lett. Ord og setninger triller av gårde, tilsynelatende uanstrengt.

Risa fant sin stil allerede i den første boka, en rytmisk minimalisme med bevisst bruk av tegnsetting, især kommatering, som litterært virkemiddel. Lange setninger, især i de to første. Pauser og gjentakelser. Ikke outrert, men likevel påtakelig. Velegnet til opplesning. Med litterære forutsetninger som er lette å spore. Litt Askildsen, litt Fosse, en kombinasjon av begge - hviso man kan forestille seg den muligheten.

Spenner vidt

Skrivemåten er fellesnevneren i Risas bøker, den sentripetale kraften som tvinger de disparate temaene inn mot samme sentrum. Bøkene er like, men likevel forskjellige. Historisk og geografisk spenner Risa vidt - fra en militærleir i Tyskland under annen verdenskrig til et lærerværelse i en liten norsk småby i 1990-årene, fra det post-kommunistiske Polen til bokmessen i Frankfurt.

I årets bok er handlingen lagt til Kristiania, med et par korte avstikkere til svenskegrensa og Stockholm. VI befinner oss i frigjøringsåret 1905. Patetiske taler og nasjonal begeistring tjener som bakgrunn for en på samme tid såre alminnelig og annerledes og forunderlig trekanthistorie. Metoden kjenner vi igjen fra de tidligere romanene. For det første: den «lille» historien skrives inn i den «store». For det andre: det kjente blir «underliggjort» og mister dermed sin entydighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er det i og for seg ikke noe bemerkelsesverdig ved. Det er måten det blir gort på, som påkaller interesse.

Romanens hovedperson, Hans Bang, arbeider i en bokhandel. Bøker er hans ett og alt. Især lar han seg oppsluke av Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Så kommer en kvinne inn i hans ensomme liv - Inger, som arbeider på en telefonsentral. Men allerede fra første stund spøker en mystisk herre ved navn Jacob Jahn i kulissene - en vidløftig og omflakkende mann som utgir seg for å være kunsthandler. Han legger sine snarer ut etter Inger - til den tennergnissende Hans' store fortvilelse.

Parodi

På en kontant (og underfundig) måte kobles erotikk og politikk, sjalusi og nasjonal patos, sammen, og det er nettopp arten av denne kobling som gjør «Nasjonaldagen» annerledes. Så direkte er den nemlig at det er fristende å lese romanen som en parodi på andre romaner som er skrevet over liknende lester.

I sammenstimlingen under et møte i Calmeyergadens Menighetshus der oberst Stang ildner massene opp til å stå last og brast med sine politiske ledere, presser Irene sin roterende bakdel mot Hans' underliv og tenner således ild til ganske andre føleser enn de nasjonalpatriotiske. Og i en annen scene der Hans uforvarende blir vitne til at Jahn inntar hans plass i sengen ved siden av Inger, har forfatteren sørget for å plassere ham direkte under portrettene av Nansen og Michelsen.

Disse to scenene er typiske for Risas på samme tid ironisk-parodierende og blodig-alvorlige omgang med sitt stoff. Som motiver er ikke erotikk og sjalusi noe nytt i hans forfatterskap, men «Nasjonaldagen» (tittelen til tross) er hans mest «lidenskapelige» roman til dato, ja, stedvis skriver han så fengende erotisk at ikke bare Hans Bang, men også leseren kan tenkes å bli revet med. Den underfundige ironien holder imidlertid de voldsomme følelsene i sjakk, så vel de erotiske som de nasjonalpatriotiske.

Det er fiffig og intelligent gjort, selv om bokas avslutning ikke helt står i stil med resten. På undertegnede virker den i alle fall vel overraskende og derfor noe kunstig. Språklig-stilistisk holder imidlertid «Nasjonaldagen» samme nivå som de foregående romanene. Og den er på sitt vis enklere og mer humoristisk. Man kan derfor håpe at den bidrar til at flere lesere får øynene opp for Einar Risas stilrene skrivekunst.