TIL TOPPS IGJEN: Jan I. Sørensen har tidligere sagt at å skrive er som å be om juling. — Men må man så må man, og jeg er en må-mann. Foto: Privat
TIL TOPPS IGJEN: Jan I. Sørensen har tidligere sagt at å skrive er som å be om juling. — Men må man så må man, og jeg er en må-mann. Foto: PrivatVis mer

Erotisk konkurranse lokket Jan tilbake

Men vinnerdiktet var tungt å skrive, vedgår månedens poet.

(Dagbladet): — Jøje meg, Maria!

Det er svaret fra «Rita Lina», kåret til månedens poet for januar 2013. Journalisten tror det er en nykommer — inntil navnet viser seg å være et pseudonym for Jan I. Sørensen, januarpoet også i fjor, og marspoet to år før det. Han hadde egentlig tatt pause fra Diktkammeret, men så!

— En herværende konkurranse lokket meg tilbake. I mellomtiden har jeg begått cirka 100 «twitterdikt» etter å ha flikket litt på noen gamle slagere på gutterommet, forteller Jan.

— Hva var det ved erotisk-dikt-konkurransen som fikk deg tilbake?

— 
Hehe. Jeg har gode erfaringer med å poste dikt i januar. Dessuten liker jeg utfordringer, og gjorde et par, tja, one poem stands?

Tungt, men nødvendig
På Twitter beskriver januarpoeten seg som «Poetisk tresteghopper | uten tilløp | til ren planke». Hvordan skriver han?

— Skrivemetode? Jeg har ingen, men jeg flikker og flikker til det bare er papirkurven igjen av diktet, så henter jeg det opp og setter det på hue.

Diktet han går til topps med inneholder hvite klipper ved Dover, et grått papirskip, et stillas av fyrstikker, vind som kan tenne fyrstikker og en mislykket dragedreper. Det er både skjørt, visuelt og faretruende.

— Det var et tungt dikt å skrive, medgir poeten. — Men det måtte skrives, og slik. Det er ikke så mye mer å si enn at det «speiler» ulike livsfaser/kriser — og dette gjensynet er ikke utelukkende av positiv art. Så får enhver tenne sin egen fyrstikk i sinnets mørkerom og fremkalle sine egne bilder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forklaringsknapphet til tross, vi prøver oss:

— Hvem er «han» som diktets «du» kan se i speilet?

— «Han som rensker ansiktet sitt for enhver likhet» — det er ikke sitt eget speilbilde han stirrer inn i øynene.

— Hvorfor sitter han ved klippene, og hva er det han ønsker å sette fyr på?

— Å stå på kalkklippene ved Dover og skue utover den engelske kanal — speile seg i det evige blå — det er ingen dum tanke. I mitt andre DK-dikt under samme nick sies det slik: «hun pusser ut navnet sitt / på begge sider...» Kanskje man kan lese inn en forståelse med det som kompletterende forelegg?

Barnedikt
Jan I. Sørensen trekker fram Trakl, Celan og Mjelve som diktere han stadig gjenleser, og takker Diktkammeret for «ustanselig inspirasjon».

— Hvorfor tok du skrivepause?

— Jeg hadde behov for å jobbe på egenhånd — i eget tempo uten og måtte bruke tid og krefter på å svare på/vente på kommentarer eller kommentere selv, dette også av helsemessige årsaker. Jeg hadde også behov for å skrive meg ut av et barnediktbok manuskript jeg har jobbet med utenom. Jeg anser meg ferdig med det nå.

Men ett element fra barnebøkenes verden har likevel funnet veien inn i «voksendiktet» hans: Om ikke den heroiske Sigurd dragedreper (se filmklipp), så en «mislykket dragedreper». Timingen er neppe tilfeldig, skal vi tro Jans siste ord:

— 10. februar går vi inn i Slangens år. Ha lappesakene klare!

Gratulerer, Jan januarpoet, med følgende jurykommentar:

Skjøre stillas
Å våga seg ut i ord der våre opplevingar er fulle av gåter og uoppklarlege teikn. Det er òg ei av poesien sine oppgåver. Poesien kan og bør gjerne ha konkrete bilete og klåre og slåande uttrykk. Men den skal òg vera den sjangeren som kan nærme seg det diffuse og vage, det flyktige som heile tida endrar seg. Dette som ingen andre skrivemåtar heilt kan fange inn slik som diktet kan. Me i juryen kan på ingen måte påstå at me «forstår» kven denne «han» som månadens dikt sirklar inn, er. Og underleggjeringa starta alt ved tittelen. Og me vart meir og meir fylte av usikkerheit og undring jo lenger ut i diktet me kom. Då diktet vart lest høgt av eit jurymedlem var det likevel nettopp dette som fascinerte og imponerte oss. Korleis lyrikaren kan fylle eit ord med skiftande og fornyande innhald og løfte orda «han» og «ham» stadig høgare og samstundes nærare oss sjølv gjennom ei rekkje overraskande og stimulerande bilete. Først er me sør i England, på ein namngjeven stad, ute i landskapet ved havet. Så er her bilete som byggjer skjøre stillas og som inneheld ord frå eventyrverda. Og me høyrer at naturen sjølv tenner ein glød. For så, mot slutten av diktet, å finna oss sjølv sitjande framfor spegelen. Og nett i det me trur poeten skal seie at denne «han» er oss sjølve, så vert all likskap reinska bort. Og kven ser me då? Den som liknar på alle og som alle liknar på?     

For juryen,
Helge Torvund

DIKT I DAGBLADET: Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
Send inn erotiske dikt fram til 14. februar. Tre poeter belønnes med fete premier foruten heder og jubel. I juryen: Forfatter Anne B. Ragde, Cupido-redaktør Tore Aasheim og forfatter/journalist Maria Børja.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)