Erotisk vulkan

«Rettspresidentens hustru» av Leopoldo Alas, kjent under krititikerpseudonymet Clarin (hornet), hører utvilsomt til de mest fascinerende og kunstnerisk mest vellykkede romanverkene innenfor den spanske realismen i forrige århundre.

Det er med glede vi nå kan slå fast at Clarins kresne, men svært så underholdende, roman nå foreligger på norsk i en ledig, uttrykksfull og gjennomarbeidet oversettelse av Arne Worren. I tillegg er utstyret sobert - det eneste man savner er faktisk en presentasjon av dikteren selv.

I samtida var Alas mest kjent som en fryktet og aktiv litteraturkritiker, essayist og litteraturkjenner. Av yrke var han imidlertid professor i jus i Oviedo, der han levde nesten hele sitt voksne liv. Oviedo er ellers ikke bare arenaen der handlingen i «Rettspresidentens hustru» utspiller seg, men også en slags hovedperson. Byen, i romanen kalt «Vetusta», altså den gammeldagse, er skildret som et frustrert, tilbakestående, stillestående samfunn, der lystene, lengselen, frihetstrangen og utfoldelsesevnen blir kvalt og vingeklippet, og sjelene koker under høytrykk bak fasadene.

Instinkter

Sentralt i fortellingen står hovedpersonen, rettspresidentens hustru, Ana Ozores, et offer for utilfredsstilte instinkter. Hun lever ut sine fortrengte lyster i en religiøs overspent hengivelse. Hennes gudstro og religiøse fromhet blir imidlertid styrt og manipulert med av den morsdominerte, men intelligente og viljesterke presten don Fermmn de Pas, som gjennom sin maktutøvelse finner kompensasjon for de tilbøyeligheter han har måttet holde i tømme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«På nytt vendte han tanken mot Presidentfruen,» skriver Alas om ham etter at en frodig pike på 15 år hadde vakt hans mannlighet. «Derfor sverget han å forbli platonisk, alltid platonisk, eller i alle tilfelle inntil videre, i sine forbindelser med sin trofaste og kjære venninne.» Og «den uklare og prikkende lengselen han hadde kjent på vei ut av kirken, ble forvandlet til en sterk og bestemt drift til å se doqa Ana».

Trykk-koker

Og Ana på sin side hilser ham velkommen fordi hun føler at han letter presset i den trykk-kokeren hun har inne i seg:

«De vil si at jeg er gal. Hvorfor skrive brev, når vi kan tale sammen hver dag. Jeg kunne ikke la være. Jeg føler meg så lykkelig, og jeg er Dem i så høy grad skyldig for min lykke.»

Hun «frarøver Gud mange tanker som jeg vier den mann han har valgt til å redde meg», sier hun, og don Fermmn føler seg nesten kvalt av bevegelse.

Etter hvert blir doqa Ana besatt, av tanker om skam, straff, pine, besettelse - og hun drives til å ydmyke seg selv i besteborgernes øyne ved å gå barbeint gjennom byen i en religiøs prosesjon. En botsgang som har til hensikt å lette byrden og presset, men som bare intensiverer dem. Lengselen etter frelsen, en transformert innestengt ubendig kjønnsdrift, river i kjøttet og får henne til å besvime i armene på en hun danser med - og som seinere blir hennes skjebne.

Dette spillet er uhyggelig klart og suggestivt skildret av Alas. Uten å være klar over det utløser don Fermmns forkynnelse og frelsesgjerning Anas erotiske strøm, den river henne med seg, og fører henne i armene på den elegante politikeren og kvinneforføreren Alvaro Mesma. «Ana overgav seg til kjærligheten for å føle med hele den voldsomheten som lå i hennes temperament, og med et slags raseri som Mesma for seg selv frekt kalte forsinket sult.»

Død og fornedrelse

Rettspresidenten selv, den forfengelige og uegentlige don Vmctor Quintanar, utforder elskeren til duell, men blir selv rammet av en kule i en full urinblære - og dør. Doqa Ana søker tilbake til kirken og don Fermmn, men besvimer ved alterringen og blir utsatt for en krenkelse av en pervers geistlig.

Omkring disse hovedpersonene grupperer det seg en rekke andre personer som gir liv til den innestengte provinsbyen. De plastiske og presise skildringene av gatene, torg og kirker skaper en symbolsk og ikke minst en troverdig og sansbar stemning. Innledningen med skildringen av den søvnige byen under siestaen trekker leseren direkte inn i miljøet, slik at han lukter, føler, hører og ser kirkeklokkene, støvet og det raslende papirsøplet i gatene, og fornemmer den trykkende atmosfæren som om han selv skulle ha levd i denne byen.

Doqa Anas historie bryter den evige monotonien. «En skandale! Et ekteskapsbrudd som var blitt oppdaget! En duell! En gift mann, en ekspresident ved Hoffretten drept av et skudd i urinblæren!»

Dette bør kunne lokke lesere selv fra 1990-tallets bortskjemte Bok-Norge. Som forresten svært sjelden blir hjemsøkt av et romanverk av en slik kvalitet som dette. Vinterens mest underholdende roman. Er det slik det heter? I alle fall: Først og fremst et møte med stor europeisk litteratur.

1800-TALLETS SPANIA:</B> Sjelene koker under høytrykk bak fasadene.