ATLETISK: «Object Constant» handler om travel uro og  konfliktfylt og aggressiv kjærlighet. Men det snakkes litt for mye. Foto: Erik Berg/Carte Blanche.
ATLETISK: «Object Constant» handler om travel uro og konfliktfylt og aggressiv kjærlighet. Men det snakkes litt for mye. Foto: Erik Berg/Carte Blanche.Vis mer

Ertende og aggressivt

Ingenting står stille i den eggende «Object Constant».

DANS: Ikke mye er konstant i «Object Constant».

Carte Blanches nye forestilling, koreografert av portugisiske Rui Horta, er rask og smidig, kraftfull i uttrykket, sterkt danset av kompaniets atletiske dansere. Og den belyser og diskuterer dans i tid. Vi både ser og hører lyden av trillende kuler, av endeløs bevegelse. En danser kaster en ball etter en løpende danser, men han er allerede et annet sted når ballen treffer den metalliske bakveggen. En annen danser spørres spydig om hun er redd for å bli eldre.

«Object Constant» drives fremover av en fengslende rastløshet, av frekkhet og aggresjon, som også gjenspeiler seg av de intense duellene som finner sted mellom mennene og kvinnene på scenen.

Klovnete
Et virkemiddel som imidlertid overforbrukes, er bruken av Ole Martin Meland, en av ensemblet, som klovnete og freidig kommentator. Stort sett er det uheldig med for mye snakk i en danseforestilling, her virker pratmakeriet for det meste både banalt og kakofonisk: Det forstyrrer opplevelsen av dansen og låser den til én tolkning.

Men det finnes et unntak: Etter en nydelig solo av Jennifer Houthemann, der hun har danset uten klær på overkroppen, knytter Melands monolog den aseksualiserte dansen til det seksuelle, og spør hvem av publikum som ble opphisset eller sammenligner seg med henne. «Are you watching the dance, or the dancer?», spør han, i en snedig påpekning av at Scene 2 i Operaen ikke er et isolert rom, at det er en del av en verden som ofte er både seksuell og tabloid.

Kjempende par
Høydepunktet i «Object Constant» er et parti der de syv danserne, seks av dem i par, danser i firkantede lysfelt, for så å hvirvle videre til nye møter og mennesker. Horta veksler vakkert mellom det individuelle og det synkrone, og skaper interessante spenninger danserne imellom.

Koreografen står selv bak det forseggjorte lysdesignet, som er en stor del av det varme visuelle uttrykket på den disige scenen. Det ser hett og heftig ut der oppe. På mange måter.