RIKTIG OG VIKTIG: Ti år etter mener Espen Barth Eide fremdeles at invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan var «riktig og viktig». Men han er påfallende taus om krigens ofre. Foto: Morten Holm / NTB Scanpix
RIKTIG OG VIKTIG: Ti år etter mener Espen Barth Eide fremdeles at invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan var «riktig og viktig». Men han er påfallende taus om krigens ofre. Foto: Morten Holm / NTB ScanpixVis mer

Espen Barth Eide eller kunsten å selge en krig

Barth Eide argumenterer aldri primært ut fra sin egen forståelse av situasjonen, men selger først og fremst den til enhver tid gjeldende NATO-politikken.

Helt siden invasjonen av Afghanistan i 2001 har Espen Barth Eide hørt til blant dem som mest effektivt har evnet å avdramatisere krigen overfor det norske folk. Uavhengig av hvor håpløs situasjonen har sett ut på bakken, har han uforstyrrelig talt krigens sak uten å fremstå som verken ufornuftig eller inkonsistent. Samtidig har argumentene hans nesten umerkelig forandret seg i takt med NATOs offisielle linje, både når det gjelder den opprinnelige begrunnelsen for å invadere landet, og den til enhver tid gjeldende målsetningen til de norske styrkene i Afghanistan.

Foranledningen for invasjonen av Afghanistan var som kjent terrorangrepene mot USA 9/11. Da bombingen startet i oktober, diskuterte Espen Barth Eide, som da var statssekretær i UD, angrepet i norske medier. Han la da ivrig frem argumenter som på ulike måter talte for en invasjon. I NRK P2 forklarer han at land som huser terrornettverk, må regne med å bli angrepet. Videre vektlegger han nødvendigheten av å bevirke et regimeskifte i Afghanistan: «Det er en dyp krise i Afghanistan som har vært der veldig lenge. Og en veldig viktig grunn til dét, er det vanstyre som har utviklet seg med Taliban-regimet». Selv om terrorangrepet mot USA aldri hadde skjedd, ville det altså ha vært god grunn til å angripe landet. Som ytterligere begrunnelse nevner han brudd på menneskerettighetene, kvinneundertrykkelse samt mangel på ytringsfrihet. Hele tiden bedyrer han at invasjonen foregår i tråd med Folkeretten.

Men ingen av Barth Eides argumenter er relevante i forhold til Folkeretten. Siden angrepet ikke ble sanksjonert av Sikkerhetsrådet, måtte han ha argumentert med tanke på FN-paktens artikkel 51, som tillater angrep i selvforsvar. Han måtte da ha sannsynliggjort ikke bare at det faktisk var Taliban-regimet som sto bak terrorangrepet 11. september, men også at trusselen mot USA var så overhengende at det ikke var tid til å henvende seg til Sikkerhetsrådet. Verken regimeskifte, kvinners rettigheter eller brudd på menneskerettighetene gir folkerettslig grunnlag for å angripe et annet land. Når det gjelder jakten på Osama bin Laden, har det senere kommet frem at Taliban-regimet flere ganger hadde tilbudt å bidra med å få stilt bin Laden for retten, både før og etter 9.11. Det er dermed grunn til å tvile på om det på noe tidspunkt fantes noen vilje til å forsøke andre alternativer enn krig, hvilket man faktisk er forpliktet til. Uansett, det umiddelbare resultatet av krigen Barth Eide anbefalte i oktober 2001, var mellom 4300 og 20.000 sivile drepte. Senere skulle det bli mange flere.

I Soria Moria-erklæringen i 2005 ble det slått fast at Norge skulle ut av alle operasjoner i regi av «Operation Enduring Freedom», siden dette var offensive operasjoner uten FN-mandat. Norge skulle isteden holde seg til ISAF, som hadde FN-mandat. Norges engasjement skulle nå ligne mest mulig på en tradisjonell, fredsbevarende operasjon. Som nyutnevnt statssekretær slo Barth Eide utvetydig fast: «Vi skal ikke drive oppsøkende anti-terrorkrig.» Han gjentar denne forsikringen i februar 2006. Men så, i oktober samme år, heter det plutselig at «vi ikke setter noen begrensninger hverken når det gjelder geografi eller type bidrag». Barth Eide er høsten 2006 tydelig oppgitt over at SV hindrer ham å sende styrker til de offensive operasjonene i Sør-Afghanistan, og sier til Dagsavisen at «det hadde blitt positivt lagt merke til» av NATO dersom vi hadde sendt spesialstyrker til operasjonene i sør. Vi får her et tydelig hint om den viktigste grunnen til at Norge overhodet er med i krigen: ønsket om å bli «positivt lagt merke til» av våre mektige alliansepartnere. Norge vil som kjent gjerne være best i NATO-klassen.

I februar 2007 bestemte regjeringen at 150 norske spesialstyrker skulle sendes til Kabul uten reelle begrensinger med hensyn til type oppdrag. Samtidig konkluderte nordmennene i Faryab med at problemene i denne provinsen hadde sine røtter i det tilgrensede Ghormach-distriktet. Norge satte derfor i gang en omfattende diplomatisk prosess for å gi norske styrker anledning til regelmessig å dra på Taliban-jakt i det beryktede Ghormach-distriktet. Borte var alle fagre ord om stabilisering, sivil gjenoppbygning og fredsbevarende arbeid. De norske soldatene gikk inn for å drepe. Ifølge NRK ble mellom 45 og 65 opprørere drept i en av de tidlige operasjonene. Resultatet ble som man kunne vente: En massiv oppslutning om Taliban i lokalbefolkningen og en kraftig økning av antall angrep på den norske basen i Faryab. Den norske PRT-sjefen konkludere i 2011 med at enhver mannsperson mellom 15 og 55 i området nå «potensielt er imot oss». Også Barth Eide innrømmer at situasjonen er blitt verre, men peker på at det også er «en del andre trekk ved utviklingen i Afghanistan som faktisk går i positiv retning». Slik dekker avdramatiserer han, nærmest i forbifarten, den norske krigsinnsatsens største skandale.

Spørsmålet om tilbaketrekning var lenge et stridsspørsmål innad i regjeringen. Mens Ap insisterte på nøvendigheten av å bli værende i Afghanistan på ubestemt tid, vedtok SV i mars 2009 at de norske styrkene burde skipes hjem. Dette kom ubeleilig på Barth Eide, som responderte med å henvise til den såkalte afghaniseringsprosessen, som Norge i mange år hadde ivret for, og som han nå mente var i ferd med å få bredt gjennomslag. Derfor var dette ifølge Barth Eide «det merkeligst mulige tidspunktet å trekke seg ut på». Gjennom hele første halvdel av 2010 fortsetter han å protestere indingert mot ethvert forslag om tilbaketrekning.

Uheldigvis for Barth Eide annonserer president Obama i juli 2010 at USA vil begynne sin tilbaketrekning året etter. Og i november bestemmer NATO at koalisjonens styrker skal være ute av Afghanistan i løpet av 2014. Selv om løpet nå var lagt også for Norge, gikk det over et år før den norske regjeringen begynte å snakke om tilbaketrekning av norske soldater. I stedet for «afghanisering» begynner Barth Eide nå å snakke om «transisjon». Men stopp en halv: Hadde ikke NATO nå bestemt seg for å slå inn på nøyaktig samme kurs som SV hadde anbefalt i 2009, og som Barth Eide da hadde besvart med vantro hoderysten? Særlig i slike øyeblikk forstår man at Barth Eide aldri primært argumenterer ut fra sin egen forståelse av situasjonen, men først og fremst selger den til enhver tid gjeldende NATO-politikken. Denne øvelsen er det få som slår ham i.

Den 13. september 2011 ble ambassadeområdet i Kabul rammet av et terrorangrep som varte i nitten timer. Barth Eide ble da spurt om det ikke er rart å skulle trekke seg ut nå som sikkerheten er så dårlig. Han svarer med å avdramatisere: For i grunnen er det ikke slike angrep som bekymrer ham nå. Faktisk er han heller ikke så bekymret for at Taliban vokser seg sterkere. Det som bekymrer ham nå, er «Karzai-regjeringens manglende evne til å levere en god politikk»! Hvordan skal vi forstå dette? Var det ikke nettopp reduksjonen av terrortrusselen som var formålet med våre mange operasjoner i Nord-Afghanistan - ja med hele krigen? Og er ikke den uholdbare sikkerhetssituasjonen da å betrakte som resultatet av vår egen «manglende evne til å levere god politikk»?

Ti år etter mener Espen Barth Eide fremdeles at invasjonen og okkupasjonen av Afghanistan var «riktig og viktig». Men han er påfallende taus om krigens ofre. Det totale antallet drepte er ukjent. Tallet på sivile drepte er i størrelsesorden 40 000. Koalisjonens egne tap kan fastslås nøyaktig: 2853 for det meste unge mennesker har måttet bøte med livet i en krig hvis begrunnelse fremdeles er uklar, og hvis positive konsekvenser ennå er mildt sagt usikre. Likevel kan Espen Barth Eide altså, uten det minste tegn til tvil eller anger fortelle oss at det var verd det. Man tar seg i å tenke at ordene i det norske språket må bety noe annet for forsvarsministeren enn de gjør for oss andre.

Kronikken er en forkortet versjon av en tekst i det nyeste nummeret av Samtiden, som er ute nå. Vis mer