Espen Dennis Kristoffersen

Ujevn debut, der styrken ligger i en suggererende framdrift.

«Ingenting er så deilig som bare å sove og glemme, bare ligge der og bli viska ut liksom. Og når du våkner dagen etter, er du som hvite og blanke ark du bare kan begynne å skrive på, og alt sammen er helt nytt.»

Det er hovedpersonen Tide som snakker, og hun kunne virkelig fortjent en ny start i livet. Tide er 15 år, og «så syndig i tankene at Gud griner og holder hendene foran øynene» . Hun eksponerer sin gryende seksualitet med en barnslig overtydelighet det gjør vondt å lese om. Hun har samtidig en god porsjon seksuell erfaring, og i egne øyne er hun suveren. Hennes verden er seksualisert, på grensen til det maniske, og konsekvensene er alvorlige.

Espen Dennis Kristoffersen fanger Tides kompleksitet i metaforen «Janusansikt», det dobbelte ansikt. På den ene siden har Tide uskyldige ungpikedrømmer om arabiske prinser og hvite engler. På den annen side er hun bråmoden og hensynsløs, og altså sexfiksert. Kristoffersen er god til å få fram gnisningen mellom Tides to verdener, mellom barndommens uskyld og den seksualiserte voksenverdenen.

Språklig er «Hvit» overbevisende med sin røffe stil, like røff som Tide selv. Men det tar litt tid før historien om Tide finner retning. Vi virrer med i hennes ups and downs uten å få tak på skikkelsen. Det virker som om Kristoffersen har startvansker med virkelig å trenge inn i ungpikeverdenen. Handlingstempoet skyter fart mot slutten, og fortellerdrivet kompenserer for en noe konturløs skildring av hovedpersonen.