Espens store ego

Espen Lind viser fremdeles stort musikalsk ego. Tittelen på hans tredje cd, «This Is Pop Music», og frekt tematyveri fra T. Rex understreker dette. Til tross for storhet blottlegger han også svakheter. Summen blir en noe ujevn plate.

Plata åpner overlegent og storslått med en av cd-ens beste kutt: «Joni Mitchell On The Radio», som gir assosiasjoner til Queen og Meat Loaf - majestetisk og pompøs, altså. Sammen med avslutningen «Pop From Hell» er de platas to beste låter. Begge har en touch av musikalsjangeren, er episke og orkestrale.

På sistnevnte har Lind stjålet det bærende temaet i T.Rex/Marc Bolan-låta «Children Of The Revolution». Meget elegant, la oss kalle det gentlemanstyveri.

Glimrende studioarbeid

Platas ti låter varierer fra slagkraftig og rytmisk pop til myke ballader. «This Is Pop Music» er annerledes enn hans to forrige plater; «Mmmm... Prepare To Be Swayed» (1995) og «Red» (1997).

For det første har han utsatt låtene for mye studioteknisk etterarbeid, og den delen er gjort med sikker hånd. Lydmessig er cd-en en nytelse på et kraftig og godt hifi-anlegg. Arrangementene er også glimrende utført av Lind og makkeren Bluefish.

Tromsøværingen har et stort toneregister i stemmen, og han bruker den som et instrument. Dette er en positiv og behagelig plate til å bli glad av. I motsetning til hva flere av titlene antyder, er det ikke noe deppe-pop.

Dessuten kom det noe godt ut av at en kjent og pen værdame ga ham på båten, nemlig hiten «Black Sunday». Balladen «Life Is Good» er sjarmerende og smektende i all sin enkelhet.

Moden pop

Espen Lind byr på moden, men relativt tradisjonell pop. Han ønsker tydelig at låtene skal være tuftet på Den gode melodi. At den skal ligge i bunnen for hans videre utforsking og bearbeidelse. Men det er her Lind ikke kommer helt i mål. Hvis man skreller bort effektene og kler låtene nakne, blir vi stående igjen med ordinære melodier - stort sett. De er ikke dårlige, men de ligger under ambisjonsnivået av hva jeg forventer av Espen Lind.

Hele plata strutter av stolthet. Det ungdommelige overmotet han blottla for fem år siden, er gått over til å bli en voksens trygghet og erfaring. Men egoet og ambisjonene er der. Artisteriet, ikke minst.

Mine innvendinger til tross: «This Is Pop Music» er en solid plate, der det genuine og klassiske poputtrykket er rendyrket.

STOLT: Espen Lind strutter av stolthet på sin nye plate, men er ikke kommet helt i mål, mener Dagbladets anmelder.