Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Espers

Frikfolk med lite frik og mye drone.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

CD: «This album is to be played as loud as possible, as quiet as impossible», står det i coveret, så dynamikken på «II» er det lytteren selv som må stå for. Åpningssporet, «Dead Queen» , er typisk: Et kort kassegitartema Angelo Badalamenti ville forkastet til «Twin Peaks», noen vers kvinnevokal med mye luft på stemmen, og så kommer dronetoget, med standard kost (orgel, cello og sleigh bells - John Cale, hvor er du?). Og så renner låta på i åtte minutter. De siste minuttene får du riktignok litt vrengt gitar på kjøpet, men den kommer ikke fram som et troll fra skogen og tar deg med, den bare er der, rituelt, forutsigbart, som i visse videoer der kameraet flyr opp til en fjelltopp og du bare vet det vil stå en gitarist med permanent der (rent bortsett fra at denne gang har noen druknet ham i miksen).