Espolins livsreise

Det mangler ikke på biografiske data i Bjørn Tore Pedersens nye bok om Kaare Espolin Johnson (1907- 1994), som nøster opp slektstråder bakover og trekker livsløpets linje fram til kunstnerens død.

Likevel har det blitt en framstilling hvor ønsket om å få med mest mulig gjør at levendegjorte partier må trekke på betydningsløse bruddstykker og perifere bagateller. Pedersens anslag er så helt i billeddikter Espolins ånd, når nordlandsjournalisten formidler historien om guttungen som under et strømbrudd i Bodø oppdager en ny tegnemåte med å risse fram sitrende streker på sotet papir. Gjennom denne fint formidlete mørketidsstemningen åpenbares også forestillingen om den voksne kunstneren, som nærsynt og på nesetipps avstand graverte og suggererte fram sin særegne billedverden med barberblad og tannbørste. Fortellingen står i herlig kontrast til Espolins eksamensoppgave på middelskolen, der fabuleringen måtte melde pass overfor oppgaven med å tegne en tesil med 71 huller!

Bardomsrike

«Der bestefars gård slutter, begynner Russland» er en talende setning, som leder rett inn i kunstnerens fabulerende framstilling av et grenseløst barndommens rike med mennesker under regnbuen foran løkkuplene i Boris Gleb. Rekonstruert i et annet lys, men med det samme erindringens skjær som løfter Vitebsk fram fra ruinene hos åndsfrenden Marc Chagall. Espolin Johnsons kunst blir ikke mindre særegen ved slike paralleller, og selvsagt var også «Nordlandsgampen» preget av «sin tids moteretninger», som det benektes i forlagets vaskeseddel. Illustrasjonene til Kafka fra 1933 kan ikke tenkes uten tysk ekspresjonisme, som også sto høyt i kurs blant illustratørkollegene i Arbeidermagasinet.

Espolin tegnet seg selvfølgelig grundig inn i Lofotens eventyrlige landskap, og det var symptomatisk at hans seinere måte å karakterisere bergformasjonene på Nykene utenfor Røst på begeistret geologen Leif Størmer. Det er som om erosjonens spor sitter i de visuelle tegn fra Espolins riss og strek, selv om fjellenes treenighet også ansporer til andre lesemåter enn geologens. Det siste viser en reaksjon på motivet «Juksafiskere», hvor karenes karakteristiske rytme løftes ut av den hverdagsmonotone håndtering på havet. Når fiskerne i de altfor små båtene omtales som «et ornament hentet fra samhørighetens evangelium», minner det om middelalderens bibelsk fargete billedsyn.

«En illuminasjon»

En slik respons må ha gledet kunstneren, som seinere i livet skrev om illustrasjonene til «Den siste viking» av Johan Bojer at «det måtte være en tett billedrekke, en illuminasjon av fortellingen, som i gamle manuskripter». En vellykket operasjon med «nyoverhalt arbeidsøye» gjorde dette mesterverket mulig, og på boksidene kan man fryde seg over de godt reproduserte originalene som i sin helhet havnet i Nasjonalgalleriet. I det hele tatt er «Lengselens billeddikter» et visuelt overflødighetshorn, med et spenn fra Arbeidermagasinets spalter til salongen i «Ragnvald jarl», og illustrasjonene bevarer sin fylde og fascinasjonskraft når teksten underveis tynnes ut i prat og referat.