Essayet er på moten

I dagens avis bruker vi mye plass til å anmelde aktuelle norske essaysamlinger.

Veteranen Georg Johannesen, produktive Anders Johansen, forlegger Geir Gulliksen og Brage-vinner Inger Elisabeth Hansen har utgitt vidt forskjellige samlinger som til sammen speiler at essayet i dag er en anvendelig litterær sjanger som innbyr til sterk variasjon i uttrykket.

ESSAYET ER BLITT

noe bortimot en moteretning i det litterære Norge. Aldri er det søkt om støtte via innkjøpsordningen til flere essaysamlinger. Flere og flere skjønnlitterære forfattere synes å føle trang til å supplere verket sitt med en essaysamling eller to. Kvaliteten på resultatet er vekslende. Men tendensen understreker at grensene mellom det skjønnlitterære og det faglitterære stadig blir vagere. Dette gjenspeiles også i det offentlige synet på hva som er verneverdig litteratur. I framtida kommer støtten til faglitteratur - blant annet essayistikk - utvilsomt til å bli økende.

GEORG JOHANNESEN

påpeker at den vanlige oversettelsen «forsøk» av ordet essay er misvisende dersom den antyder at essayet er «en upretensiøs form». Med røtter tilbake til Michel de Montaigne (1533- 1592) i Frankrike og Francis Bacon (1561- 1626) i England er essayet «en bevisst og eliteorientert sjanger», med opphavsmenn som var «overlegne i kraft av sosial posisjon, kunnskaper og - handlekraft!». Slik essayet oppsto, ble det utviklet til «et kort prosastykke om de aller største emner».

Ludvig Holberg (1684- 1754) er essayets norske far.

  • Hans essay og epistler er forbilledlige og stilistisk briljante perler, inspirert av den europeiske tradisjonen etter Montaigne (1533- 1592).
  • Essayene til Holberg er sjeldnere trykt opp enn hans skuespill, men det fins to utmerkede samlinger å lete etter; «Essays» og «Epistler», i utvalg ved Kjell Heggelund, utgitt i henholdsvis 1977 og 1981.

  • Les anmeldelsene av essaysamlinger i Dagbladet i dag!

Essayet blir på et vis til i spennet mellom to f-er, fornuft og fantasi. Ut fra sine kunnskaper, sin livserfaring og sin tankekraft, reflekterer essayisten over emner som i utgangspunktet kan virke beskjedne og alminnelige. Men derfra kan spranget gå ut i de mest vidløftige, filosofiske resonnementer, holdt i tømme av essayets krav til en viss stringens, logikk og sunn fornuft i tankegangen. På den andre siden utfordrer essayet forfatterens skapende fantasi. Form, struktur, originalitet, språkføring - det fins ingen opptrukne grenser for essayistens litterære kreativitet, selv om det foregår en løpende debatt om hvor tett en skribent kan legge seg opptil diktekunsten i sin essayistikk.

TIL SJUENDE OG

sist handler det om stil, som ifølge Hans E. Kinck i essayet «Litt om stil» (1919) kan defineres slik: «Stil nemlig, det er i virkeligheten noget ustanselig skiftende og forgjættelsesrikt, lik det sammenvasede sky-nøste som driver for vårvinden over en nypløiet aker. Fuld av nye muligheter og overraskelser, eftersom den er, som han sa den gamle franskmand: den er selve manden.»

ESSAYIST: Inger Elisabeth Hansen er aktuell med essaysamling. Den <a href=http://www.dagbladet.no/arkiv/anmeldelser/litteratur/>anmeldes i Dagbladet i dag</A>.
ESSAYIST: Georg Johannesen er ute med essaysamling. Også den <a href=http://www.dagbladet.no/arkiv/anmeldelser/litteratur/>anmeldes i Dagbladet i dag</A>.