GURU: Georg Johannesen (1931-2005) er mange essayisters store forbilde med sin formidable kunnskap om sjangeren og hans originale praksis. Hans essay "Holberg og essayet" blir ofte henvist til av dagens essayister og essay-utredere. Foto: Tom Martinsen 

Foto:Tom Martinsen/Dagbladet
GURU: Georg Johannesen (1931-2005) er mange essayisters store forbilde med sin formidable kunnskap om sjangeren og hans originale praksis. Hans essay "Holberg og essayet" blir ofte henvist til av dagens essayister og essay-utredere. Foto: Tom Martinsen Foto:Tom Martinsen/DagbladetVis mer

Essayet er populært som aldri før - men hva er det egentlig for noe?

Vinduet med rekordstort nummer om sjangeren.

Meninger

Hva er et essay? Hvorfor skriver «alle» essays for tida? Eller tror de gjør det? «En sjanger i stadig utvikling,» slår Vinduets redaktør Preben Jordal fast i forordet til det nyeste nummeret av Vinduet, det største noensinne på 336 sider.

Ettersom det koster 250 kroner blir dette rundt 75 øre pr. side, noe det trolig er verdt, sitt mangfold, sitt alvor, sin humor, sine tankesprang, innfallsvinkler og mangel på jåleri tatt i betraktning.

Redaktøren påpeker, via et sitat av Ralph Waldo Emerson, at i essayet møtes det universelle og individet, altså det almene speilet gjennom et tenkende og skrivende menneske. Stilt overfor Vinduet burde man for eksempel kunne lirt av seg et essay med tittelen: «Hvordan forholde seg til kunnskapsmengden i et monstrum av et essay-nummer og komme levende fra det.»

Av respekt for essay-sjangeren, skal jeg ikke gjør noe forsøk (av fransk: «essai») på noe slikt. Dette er skummel business. Fra forsida stirrer et ansikt på meg, med et blikk som ligner en advarsel: «Magisk teater. Bare for forrykte. Adgang ikke for alle og enhver.» (Herman Hesse).

Trer du likevel inn, finner du en sann mosaikk av innfall og utspill, kritiske notater og begeistrede utfall, springskaller og bakstikk, gjennomillustrert av Svein Johan Reisang, mannen som har illustrert forsida og resten av bladet (han forteller hvordan han tok jobben i en egen artikkel).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når jeg skriver om illustratøren, er det muligens for å utsette mitt møte med begreper som «pseudoessay» (Erling Tjønneland), «eklektisk» (Jørgen Magnus Sejersted), eller Jon Rognlien (som tilstår at han aldri har lest Montaigne, bare besøkt hans tårn), eller lærde artikler knyttet til Robert Musil (Alexander Carnera), Marcel Proust (Neal Ashley Conrad Thing), Siri Hustvedt (Anne Helene Guddal), Joan Didion (Karin Haugen) og David Foster Wallace (Tore Rye Andersen).

Det skal ellers anbefales Morten Strøksnes å gå forsiktig opp Thereses gate etter sitt forsøk på å plassere Ole Robert Sunde i artikkelen «Innsnevring av kampsonen».

Alt i bladet handler ikke om essay, det fins også stoff om andre emner, fra Finn Iunkers omstridte syn på Torgersen-saken til et intervju med Ian McEwan. Han har lest to bind Knausgård og kaller «Min kamp» for «et monumentalt og uimotståelig verk» (vær så god, Oktobers markedsavdeling).

Kjartan Fløgstads skriver om James Joyce forhold til fotballvokabular og Ludwig Wittgensteins lidenskap for den vittige pulp-krimforfatteren Norbert Davis. Fløgstad var for øvrig blant redaktørene for det første av alle norske «essay-nummer», nærmere bestemt Basar nr. 3, 1978, der Georg Johannesen i artikkelen «Litt om essayet» innledet slik:

«At sakprosaen er en like streng form som sonetten er innlysende for alle som kan skrive og evig uforståelig for alle som bare kan lese

Erling Sandmo skriver «Om spøkelser» og Henning Hagerup essayet «Ghostwriter». Begge framhever den fabelaktige kongen av spøkelseslitteraturen, M.R. James (1862-1936).

Innslagene passer bedre inn enn man kanskje skulle tro. Essayet er spøkelset blant våre litterære sjangrer, det går stadig igjen og kan skremme faen på flatmark.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook