Essayets fødsel

Spenstig og fascinerende om essayistikkens far.

I en alder av 38 år valgte den franske juristen og adelsmannen Michel de Montaigne (1533- 92) å trekke seg tilbake fra verden. Han flyttet ut til sin store jordeiendom utenfor Bordeaux, og innredet ett av godsets to tårn til bibliotek og skrivestue for seg selv. I det andre tårnet plasserte han sin kone, og dermed var han klar for en uforstyrret, tilbakelent tilværelse i litteraturens og ettertankens tegn.

Her forfattet han gjennom mange år sitt epokegjørende litterære verk på 1500 sider, «Les Essais», og han skapte samtidig en helt ny litterær sjanger. Essayet var født.

Rikholdig

«Vi skylder samfunnet en del, men den beste del skylder vi oss selv.» Dette skriver Montaigne et sted, og her ligger mye av kjernen i hans litterære prosjekt. Som Arne Melberg sier det i sin tekstorienterte bok om essayistikkens far, utgitt i Gyldendals Ariadne-serie: «Montaignes retrett til tårnet er den handling som innstifter essayverdenen. Han trekker en grense mot verden og oppretter et fristed for at han i skrift skal kunne konstruere og utvikle seg selv.» For Montaigne studerer til enhver tid sin egen person uansett hva han velger å fordype seg i.

Han skriver om alt og ingenting, i 107 atskilte kapitler - om emner så forskjellige som barneoppdragelse, vennskap, kannibalisme, grusomhet, forfengelighet, ensomhet, vanskapte barn, og mye annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og alt filtreres gjennom hans eget, høyst subjektive intellekt, uten krav til saklighet eller konsekvens. Snarere tvert imot, siden Montaigne hele tida fastholder at han selv er like sammensatt og uforutsigelig som verden rundt ham. Derfor anså han seg heller aldri ferdig, men fortsatte med rettelser og tilføyelser i flere tiår - i takt med livets foranderlighet og sine egne skiftende luner.

Motsetningsfylt

Montaigne beskriver seg selv som «blyg og uforskammet, kysk og vellystig, snakkesalig og fåmælt, hardfør og følsom, skarpsindig og sløv, gretten og godmodig, løgnaktig og sannferdig...». Og slik må det være, mener han. Mennesket er aldri helstøpt eller klart definert, og Montaigne speiler det paradoksale og motsetningsfylte også i selve skrivestilen. Man kunne tro det var en utakknemlig oppgave å presentere en mann og et verk som dette, attpåtil i begrenset form på 160 små sider.

Litteraturprofessor Arne Melberg ser det ikke slik. «Hvorfor lese Montaigne?» spør han avslutningsvis i boka - uten å ville gi noe entydig svar. Det trengs da heller ikke, så lenge entusiasmen skinner klart igjennom underveis.

Fascinert leser

Melberg er en nøktern skribent, men samtidig en fascinert leser av Montaigne. Dette gir framstillingen det lille ekstra som trengs for å skille den ut fra vanlig, akademisk drøvtygging. Det fokuseres klokelig på noen få av Montaignes sentrale emner, og hva enten det dreier seg om betydningen av dovenskap eller ensomhet, vennskap eller død - ja, så formidles det hele med gjennomført spenst og nerve. Dette viser Melbergs engasjement. Og enda viktigere - hans respekt for leserens egen dømmekraft. Det setter vi pris på.