Essayets triumf

«Gleden jeg oppnådde ved å lese, blandet seg med fornøyelsen over boka som gjenstand. Derfor hadde jeg den med meg som en amulett som kunne bringe meg lykke, selv når jeg dro til steder der jeg visste at jeg ikke ville ha tid til å lese. Hvis jeg var et sted og kjedet meg eller var opphisset, ville jeg åpne boka på måfå, lese en setning og roe meg ned. Slik sett ga boksidene og omslaget den samme lykken som ordene selv.»

Dette skriver fjorårets Nobelprisvinner, Orhan Pamuk, i sin nyeste utgivelse, den rykende ferske essaysamlingen «Other Colours». Avsnittet over, oversatt av undertegnede, er hentet fra noen betraktninger over lesningens funksjon, men ellers skriver Pamuk om alt mulig; om litteratur, kultur, om sin egen rettssak i Istanbul. Her er alt fra selvbiografiske skisser til politisk analyse.

Jeg liker essay-samlinger. Mange av våre store forfattere har vært briljante essayister som en del av sitt forfatterskap, for eksempel Ludvig Holberg, Nils Kjær, Helge Krohg, Aasmund Brynhildsen, Georg Johannesen, Einar Økland og Kjartan Fløgstad. En rekke forfattere finner på det på et visst tidspunkt betimelig å samle sine essayiske betraktninger. Noen er selvsagt mer skarpsindige enn andre. Jan Erik Vold, for eksempel, som har utformet en hel poetikk, for ikke å si et eget livssyn gjennom flere samlinger der han går særlig lyrikken tett innpå livet. Og mange har som Orhan Pamuk reflektert over fascinasjonen ved selve boka: «Jeg følte at boka var en like sterk del av den naturlige verden som månen, sjøen, og skyene, trærne, buskene og steinene i muren. Kanskje fordi den foregikk i en fjern fortid, opplevde jeg boka like konkret som et tre eller en fugl. Det gledet meg å være så tett innpå naturen, og jeg opplevde at boka forbedret min egen karakter, at den renset meg for all livets dumhet og ondskap

Orhan Pamuks bok er ikke den eneste som har fått meg til å skrive disse linjene. Brått kom en lekakloss av en bok i posten, Jan Kjærstads «Matrise». Dette er forfatterens samlede essays, pluss noen intervjuer med og av Kjærstad, 951 sider, der entusiasten og analytikeren går dypt inn i selve lesningens og litteraturens vesen. Hvor viktig er litteraturen? Pamuk igjen: «I løpet av et slikt lykkelig øyeblikk, mens jeg kikket på boka litt på avstand - ikke direkte på boksidene, men på trærne og det mørke havet hinsides boka - spurte jeg meg selv hvilken betydning denne boka kunne ha, siden den gjorde meg så lykkelig. Jeg skjønte at når jeg stilte dette spørsmålet, var det som å spørre etter selve livets mening. Jeg opplevde det som om denne boka hadde ført meg nærmere en forståelse av denne meningen, nær nok til å være i stand til å si et ord eller to om dette temaet

ESSAY BETYR forsøk, og er en utforskning av forskjellige, gjerne motstridende muligheter. På paradeplass i min egen stue, nært for hånden, står de to bindene som hittil er utgitt av Michel de Montaignes essays. Mesteren over alle mestre, essayets far, som nå endelig blir utgitt på norsk i komplett utgave. Et makeløst verk, som streber etter forståelse av en tilværelse vi alle famler omkring i, på jakt etter en begrunnelse for vår eksistens. Pamuk: «Meningen med livet er nært knyttet til lykke, i likhet med alle store romaner. Som i romanene, fins det i livet et ektefølt ønske, en impuls, et kappløp mot lykken. Men det er mer i dette enn som så. Et menneske ønsker å reflektere over dette begjæret, denne impulsen, og en god roman er godt egnet til dette formålet. Når alt kommer til alt vil en fantastisk roman bli en integrert del av våre liv og verden omkring oss, den vil bringe oss nærmere meningen med livet; den tilbyr oss en glede som springer ut av dens betydning, og dermed blir den en erstatning for den lykken vi aldri vil finne i livet selv