Essayistikk som tankelek

Etter at Det Norske Samlaget gikk i gang med sin essayserie i 1982, har det skjedd noe forunderlig. Å skrive essays er blitt noe av det fineste som tenkes kan, finere enn å skrive dikt og romaner for eksempel.

Følgelig skrives det også flere og flere essays og utgis flere og flere essaysamlinger, ikke minst av folk som ellers for det meste sysler med det vi før oppfattet som skjønnlitteratur i mer eksklusiv forstand. Jeg er ikke den som skal beklage meg over det, bare minne om at essayet er en minst like krevende sjanger som alle andre sjangre. Et middelmådig essay er ikke bedre enn en middelmådig roman.

Knakende godt

Dikteren og forlagsmannen Geir Gulliksen er en av dem som har surfet på denne bølgen. Han har kommet jevnt bra fra det, ja, til tider skriver han knakende godt. De fleste essayene er publisert tidligere.

En viss oppsikt og debatt vakte tittelessayet som sto på trykk i «Lyrikkmagasin 1996». Det hører paradoksalt nok til de svakere, om ikke stilistisk, så i alle fall argumentasjonsmessig. Her antar han, ut fra noen enkeltstående uttalelser fra relativt perifere poeter som Niels Fredrik Dahl og Rune Christiansen, at vi er på vei mot «mer virkelighet» i poesien. Jeg håper Gulliksen har rett. Men jeg føler meg ikke sikker. En blandet landhandel altså. Men mye å glede seg over likevel. Gulliksen skriver innforstått og personlig, men samtidig med analytisk skarpsinn om en rekke innbyrdes temmelig ulike diktere fra inn- og utland: Gunnar Larsen, Göran Sonnevi, Peter Handke, Nils Yttri, Gene Dalby, Jonny Berg og flere. Og han gjør en artig og skarpsindig analyse av Alf Rolfsens kjente portrett av brødrene Harald og Nordahl Grieg. Personlig Gulliksen presenterer, analyserer og fortolker, men det er hele tida hans eget personlige forhold til det stoff han skriver om som er det viktigste. Og ikke minst hans eget arbeide med å forberede og utforme sine egne essays. Som essayist hører Gulliksen med blant de selvrefererende. Hans essays er studier i sin egen tilblivelse. De er prosessuelle, de handler om seg selv eller rettere: om de tanker essayisten gjør seg om dem. Gulliksen bedriver tankelek ut fra litterære forelegg, kjeler med sine egne tanker, støter dem fra seg, tar dem til seg igjen.

Finnes det en rød tråd? Jo, samtlige essays handler på en måte om hva litteraturen gjør med oss, de relativt få som skriver den, og de langt flere som leser den. Forvandling og det radikalt andre kan betegnes som nøkkelord i den måten han nærmer seg diktningen på. Litteraturen er et møte med deg selv i en annen, eller et møte med en annen i deg selv.

Ensomt

I en omtale av Nils Yttris dikt formulerer Gulliksen sitt syn slik: «Aldri skal du få bosette deg i det du leser. Det å skrive eller lese kan kanskje gjøre det mulig å bli en annen. Men muligheten kommer bare til syne under lesningen, under skrivingen. Etterpå må du forsøke å oversette tilbake igjen, fra den du var der til den du er her.» I litteraturen, og i Gulliksens essays, formuleres tanker som leder tankene våre et annet sted, bort fra offentlighetens rom, som også er litteraturens arena, inn i det rom som er diktningens egentlige domene: det ensomme rom der tekst og leser har avtalt sitt stevnemøte.