e.s.t. på høygir

Stor kveld med pianopowertrioen.

Alf Kjellman Velkomment gjenhør med sjelden hørt saksofonstemme.

Wolfert Brederode Quartet

CD: Sju låter fra 2006-studioplata «Tuesday Wonderland» utgjør stammen på Esbjörn Svensson Trios dobbeltalbum «e.s.t. live in Hamburg», et remikset radioopptak fra november 06. Resten er versjoner av «Definition of a Dog» (fra «From Gagarin’s Point of View»), showstopperen «Behind The Yashmak» (fra «Strange Place for Snow») og «The Rube Thing» (fra «Live ’95»). Oversatt til musikk av en inspirert trio, sender dette settet publikum ut i noe som mot slutten høres ut som disiplinert tysk ekstase.

RESPONSEN er lett å begripe. Alle som har overvært en konsert med Europas heteste jazzeksport de siste åra – og det gjelder ganske mange nordmenn – har opplevde det besnærende i e.s.t.s effektive brygg av melodiøsitet, harmonikk, rytmikk og ikke minst dramaturgi. e.s.t. er trioen som får det komplekse til å høres enkelt ut og vice versa, som uten blygsel bygger musikken opp mot klimaks og utløsning og som øser uforferdet fra de kilder som måtte passe – klassisk kammermusikk, rock, jazz, pop – til sitt eget uttrykk, hvori også inngår noen elektroniske effekter og en og annen streitvakker ballade. Det resulterer i fascinerende konserter; innsyn og innhør i en jazznisje som stadig er under konstruksjon av tre fordomsfrie svensker, og en musikk som nok rekrutterer flere unge jazzlyttere enn hva «Men er det jazz?»-diskusjoner gjør. Uttrykksmessig befinner e.s.t. seg nærmere kollegaer som The Bad Plus, Jason Moran Trio og Robert Glasper Trio enn eksempelvis klassiske pianotrioer som Keith Jarrett eller Brad Mehldaus, men først og fremst har Esbjörn Svensson (piano), Dan Berglund (bass) og Magnus Öström (trommer) sin egen stemme i den nye jazzen, og på «e.s.t. live in Hamburg» klinger den med hele registeret aktivisert.

ALLE LAND har sine uhyllede jazzhelter, musikere som har oppnådd sine kollegers aktelse, men som av ulike årsaker aldri har vunnet berømmelse ut over miljøenes innerste sirkler. Her hjemme tilhører tenoristen Alf Kjellman (69) denne kategorien, og har gjort det siden han var en markant utøver i jazz/r&b-miljøet på Club 7 på 60-tallet. Aktivitetsnivået hans har vært vekslende, og når han nå dukker opp i et konsertopptak fra 1999, er det nok en gang som en usentimental, litt sårtonet no nonsense-improviserende instrumentalist og meget habil komponist. Sammen med trombonisten Øystein Blix, bassisten Konrad Kaspersen, trommeslageren Trond-Sverre Hansen og vikarpianist de luxe, Jan-Gunnar Hoff, gjennomfører han et swingende, stilsikkert mainstreamsett, og selv om Hoffs forrykende spill er platas store beholdning, er gjenhøret med Kjellman en velkommen påminnelse om en av de fremste norske saksofonstemmene fra tiåra da yngre instrumentkollegaer som Bjørn Johansen, Calle Neumann, Jan Garbarek, Knut Riisnæs, og etter hvert Tore Brunborg var de som hørtes best.

DEN NEDERLANDSKE pianisten Wolfert Brederode, kjent fra Susanne Abbuehls band, debuterer svært stillferdig på ECM, ledsaget av sveitserne Claudio Puntin (klarinetter) og Samuel Rohrer (trommer) samt bassisten Mats Eilertsen. «Currents» er finstemt, ECM’sk kammerjazz der fargene fra samtlige instrumenter skinner klart i det ofte kontrapunktiske og alltid pustende samspillet, og der det, som nesten alltid når en klarinett er med, er umulig ikke å tenke på Jimmy Giuffre.