Estetikk i 2008

«2007 var året da smaken herjet norsk kulturdebatt», skriver Kåre Bulie (Dagbladet 28.12.07) og framhever noen påfallende likhetstrekk ved hvordan estetiske spørsmål blir diskutert i avisene, enten det handler om Ivan Storm Juliusen, Marianne Auli, Ari Behn, Frid Ingulstad eller kultureliten (hvis den finnes). Alle disse debattene handler om forholdet mellom folkelig kultur og finkultur og det fokuseres systematisk på hvordan og med hvilken autoritet smaksdommen utøves. Debattantene lar seg uvegerlig lede inn i forutsigbare roller som kritikere av snobberiet eller forsvarere av kvalitet. Dagbladet er ikke alene om å vinkle stoffet på denne måten. Det som har skjedd (og denne konklusjonen ligger mellom linjene i Bulies artikkel) er at vulgærversjonen av Pierre Bourdieus klassiker «Distinksjonen» er blitt styrende for norsk kulturdebatt.

Mitt anliggende er å peke på alternative tilnærmingsmåter for å forstå estetikkens betydning i moderne samfunn – for de finnes. Hvis et samfunn trenger en kulturelite, er det ikke sikkert at dens viktigste oppgave er å felle dommer over hva som er gode og dårlige bøker (selv om det kan være en legitim oppgave). Like viktig er det å stille spørsmål ved hvilke perspektiver som dominerer diskusjonene og hvilke perspektiver som burde gjøre det. Det har skjedd svært mye innen estetisk teori siden Bourdieu utga «Distinksjonen», også ved norske læresteder, men dette blir i liten grad reflektert på avisenes kultursider. La meg først minne om hva estetikk tradisjonelt har handlet om, før jeg trekker fram noen aktuelle tendenser.

Estetikk kan som filosofisk disiplin defineres som læren om sansemessig erkjennelse. Kant argumenterte i «Kritikk av Dømmekraften» (1790) for at den estetiske dømmekraften, var en erkjennelsesform som kunne sidestilles med den rene fornuft (logikken) og den praktiske fornuft (etikken). Dermed muliggjøres forestillingen om at kunsten kan tilby en særlig rik form for erkjennelse. Hegel hevdet senere at kunsten nok i en historisk periode (antikken) var å betrakte som menneskets høyeste form for erkjennelse, men at denne i hans egen tid var akterutseilt i forhold til den filosofiske erkjennelsen. I det 20. århundret representerer estetikken til henholdsvis Heidegger og Adorno høyst ulike forsøk på å redde kunsten og estetikken som områder der sannheten ideelt sett kan gi seg til kjenne. De sentrale diskusjonene om kunst i det 20. århundre er derfor diskusjoner om kunstens muligheter til å utsi noe vesentlig, noe sant, og om erkjennelsens vilkår overhodet. Derfor er estetikken av største viktighet, og derfor må kunsten også undersøkes i en samfunnsmessig forstand, enten, som hos Heidegger, i en større historisk og kulturell meningssammenheng eller, som hos Adorno, i og med et radikalt brudd med samfunnet og dets nyttehensyn. I nyere estetisk teori aktualiseres kunstens relevans på ulike måter og det kan skilles ut tre tendenser.

Mens ordet estetikk iblant brukes synonymt med «kunstteori», er det nå en påfallende internasjonal tendens i retning (1) et utvidet estetikkbegrep, der man undersøker hvordan estetikken griper inn i de fleste livsområder. I amerikansk estetikk er den pragmatiske filosofen Richard Schüstermann, som tenker i tradisjonen etter Richard Dewey, en representant for denne tendensen. Han har blant annet vært opptatt av estetiseringen av kroppen, av selvomsorg og av moderne populærkultur som rap. I tysk estetikk representeres en tilsvarende tendens av tenkere som Gernot Böhme og Martin Seel, som er opptatt av å undersøke hvordan sansingen griper verden, enten dette er i en kunstnerisk eller i en mer dagligdags sammenheng. Her bør også såkalt miljøestetikk nevnes, en tendens til å undersøke hvordan estetiseringen av ulike naturlige og mer åpenbart skapte miljøer formes og hvilke konsekvenser dette får for moderne borgere.

Denne tenkningen glir i noen sammenhenger over i den såkalte (2) biopolitikken, som arbeider videre ut fra Michel Foucaults analyser av hvordan politisk maktutøvelse i moderne vestlige samfunn skiller seg fra tidligere tider ved å være en biopolitikk som former borgerne ved å sosialisere dem til normal, akseptabel oppførsel. Biopolitikken angår derfor i liten grad tradisjonelle politiske kampsaker. Den bidrar mer til å forme tankemønstre, drømmer, sympatier og antipatier. Biopolitikken kontrollerer ikke folks handlinger direkte, men påvirker våre kropper, vår virkelighetsforståelse og våre livsbetingelser. Her ligger det store utfordringer i forhold til å forstå hvordan dette skjer, gjennom ny teknologi, design, organiseringen av dagliglivet og økonomien og så videre.

Kunst og litteratur har vist seg å være særlig verdifulle kilder til å reflektere over den estetiske utformingen av vår livsverden. Her finnes det direkte forbindelser til den tredje tendensen jeg vil framheve: ny mediefilosofi. Her reflekterer man til dels over hvordan den nye mediesituasjonen bidrar til å forme vår persepsjon og oppfattelse av virkeligheten, for eksempel ved å undersøke hvordan temporale medier som musikk og levende bilder former vår måte å produsere hukommelse og dermed vår virkelighetsoppfatning (Bernard Stiegler). En annen tendens innen den nye medieteorien undersøker hvordan stadig større deler av virkeligheten blir overtatt av maskiner som «snakker» sammen, uavhengig av menneskelig innblanding (Friedrich Kittler). Til sist kan nevnes den franske filosofen Jacques Ranciere som står for en politisering av estetikken i den forstand at han vil undersøke hvordan ulike distribusjoner av sansing påvirker vår måte å oppfatte og snakke om virkeligheten på, og derfor legger føringer for politisk tenkning og handling. Mens estetikken ofte er blitt betraktet i motsetning til politikken, er Ranciere den tydeligste eksponenten for en politisert estetikk, der estetikken nettopp blir et område, selve området, som muliggjør politikkens fornyelse.

I den grad avisenes kulturdebatter inneholdt teoretiske referanser i 2007 var tenkere som Pierre Bourdieu og Arthur C. Danto premissleverandører. Men de navnene som nå diskuteres på universitetet og i kontinentale kvalitetsaviser er heller Gernot Böhme, Giorgio Agamben, Jacques Ranciere, Friedrich Kittler og Bernard Stiegler. Flere framstående norske forskere, blant annet knyttet til to omfattende forskningsprosjekter avsluttet i 2007 ved Universitetet i Oslo, «Aesthetics at Work» og «Media Aesthetics», har bidratt og bidrar til denne forskningen både på norsk og engelsk. Det er på tide at norske kulturdebattanter legger Bourdieu på hylla en periode og finner fram til de spørsmålene som er vesentlige ved kunsten og dens samfunnsmessige funksjon.