Et aktivt Storting

MAKTBALANSE: Utenrikspolitikken må begynne i Stortinget.

NYUTNEVNT utenriksminister Jonas Gahr Støre har antydet at det nå skal bli mer åpenhet om utenrikspolitikken. To ferske eksempler viser hvordan en slik åpenhet krever en avklaring av maktbalansen mellom Storting og regjering på utenrikspolitikkens område.Fredag 7. oktober ble Stortinget orientert om at det gikk mot en beslutning om reduserte tollsatser i WTO-forhandlingene. Opplysningen kom overraskende. Åslaug Haga sa at hvis regjeringen ønsket å ta Stortinget med på reelt råd burde den kommet lenge før. Haga kunne ha uttrykt seg langt sterkere. I følge Stortingets forretningsorden § 13 «bør» (les: skal) regjeringen drøfte viktige utenriks-, handels- og sikkerhetspolitiske spørsmål med den utvidete konstitusjonskomité før beslutninger tas. Skal det være noen realitet i påbudet må sakene drøftes mens Norge fortsatt har mulighet til å påvirke forhandlingene. Det kan være at Norge uansett ikke kunne ha styrt WTO-møtet i en annen retning, men det er ingen god begrunnelse for at prinsippet fravikes. En mulig underlegenhet i internasjonale forhandlinger burde tvert i mot skjerpe kravet til en demokratisk forankret utenrikspolitikk

NESTE EKSEMPEL er fraværet av stortingsdebatt om reformarbeidet i FN. I norsk offentlighet har frokost-TV dekket saken ved å intervjue statsminister Kjell Magne Bondevik om stemningen i Generalforsamlingen. Affektjournalistikken har tydeligvis nådd FN, men FN har ikke nådd Stortinget. I Sverige ble det til sammenligning holdt en TV-overført paneldebatt i regi av utenriksdepartementet, og en halv dag ble satt av til informasjon og debatt mellom statsminister Göran Persson og Riksdagen. Det er ikke bare fordi Sverige for tiden er representert i sikkerhetsrådet at de folkevalgte engasjerer seg i overordnede spørsmål om vår viktigste internasjonale organisasjon.At WTO-saken vekker strid mens reformen av FN fortsatt ikke er et tema, kan forstås som at toll er en sak som har særlig parti- og nasjonalpolitisk interesse. Men dersom de folkevalgte unnlater å engasjere seg i de overordnende spørsmål, kan de ikke forvente å være i posisjon til å påvirke spørsmål som de har særlig interesse av. Bekymringen for om en regjering i for stor grad følger egne partiinteresser eller går i andre lands tjeneste skal og må begynne i Stortinget. Her har også de folkevalgte en arv å ivareta som går tilbake til 1890-tallet da Norges første, prinsipielle utenrikspolitiske program ble utformet.

DA STORTINGET stilte seg selv i sentrum av utenrikspolitikken på 1890-tallet, hadde dette bakgrunn i unionskonflikten med Sverige. Venstres mistillit til hvordan Kongen og unionsvennlige regjeringer ivaretok Norges interesser førte til et opprør mot oppfatningen av at det skulle være Kongen og noen få ministere som alene skulle utforme utenrikspolitikken. Det er visse paralleller mellom unionens organisering av utenriksstyret og enhver WTO-sak som gjør det interessant å se på de grep Stortinget tok på 1890-tallet.Den gang var problemet at den norske regjeringen kun hadde formell innflytelse i kongens utenrikspolitiske råd for de saker som angikk norske interesser, og at Stortinget ikke så lett kunne stille regjeringen til ansvar for det som ble besluttet. I dag syntes organisasjoner som WTO å spille rollen til den gamle, fyrstelige utenrikspolitikk - den formes fjernt fra de folkevalgte og er unndratt konstitusjonell kontroll. Da som nå hang utfordringene med å oppnå konstitusjonell kontroll nært sammen med regjeringens og Norges begrensede posisjon når utenrikspolitiske saker skulle behandles. Mot slike angrep på staters rett til likestilthet svarte Stortinget i 1890 med selv å ta initiativ til hvilken utenrikspolitikk Norge skulle føre i den såkalte Voldgiftsadressen av 1890.

VOLDGIFTSADRESSEN, som var et produkt av et tverrnasjonalt parlamentarisk samarbeid (Den interparlamentariske union), slo fast at Norge skulle være et foregangsland i freds- og folkerettsarbeidet. Dette skulle gjøres ved at Kongen tok initiativ til å inngå traktater om å etablere tvungne ad hoc voldgiftsdomstoler. Høyre hadde sterke motforestillinger til foregangsideen, og adressen fikk bare et alminnelig flertall i 1890 og i 1893. I de påfølgende årene viste fredsvennene i Stortinget et formidabelt talent for å etablere en oppfatning i Europa om Norge som foregangsland. De sørget for at Stortinget bevilget penger og tok andre grep for å heve fredsarbeidets internasjonale anseelse. Når det i 1897 ble klart at Nobel hadde lagt fredsprisen til Norge, tok fredsvennene dette til inntekt for sin sak. Med henvisning til den stilling fredssaken hadde gitt Norge i utlandet, stilte så et samlet Storting seg bak Voldgiftsadressen. Det interessante her er ikke når vi først fikk tverrpolitisk enighet om vår foregangspolitikk, men hvordan de folkevalgtes initiativ og aktive deltagelse var en integrert forutsetning til denne grunnpilaren i vår utenrikspolitiske identitet.

DET (FORTSATT) DYPT originale med de ideer som voldgiftsadressens foregangspolitikk var tuftet på, var at fredelige løsninger på konflikter forutsatte parlamentene som selvstendige aktører i internasjonal politikk. Det var altså ikke tilstrekkelig at det formelle og institusjonelle kom på plass med traktater som etablerte at folkerettsdomstoler og ikke krig skulle løse konflikter. Det var like viktig at disse internasjonale institusjonene reflektere en kultur der folkeforsamlingene var en aktør som ble respektert og lyttet til. Dette ble gjort ved at parlamentene sammen tok initiativ til å øve press på hvilken utenrikspolitikk regjeringene skulle føre og sammen opptrådte som forslagsstillere til de grunnprinsippene i folkeretten som statene skulle la seg styre av.Denne arven fra en av de viktigste epokene i Norges utenrikspolitiske historie, står i dag som et ubrukt potensial. Stortingets opprør på 1890-tallet utløser helt klart ikke noen konstitusjonell rett som kan påberopes i dag. Problemet er heller ikke at forretningsordenen bør ha klarere regler. Det WTO- og FN-saken illustrerer, er at det mangler en kultur for at Stortinget bør være en viktig aktør i utenrikspolitikken. Det er gode grunner til å børste støv av ideene som vårt første prinsipielle utenrikspolitiske program var tuftet på. Et krav et Storting i sentrum av utenrikspolitikken kan hvile på, er det historiske faktum at den foregangspolitikken som har blitt vårt varemerke på 1900-tallet er nært knyttet til en ide om en demokratisk fundert utenrikspolitikk. Radikale forslag i kjølevannet av unionsoppløsningen kan tjene som inspirasjon til å endre praksisen for at utenrikspolitikk formes i det diplomatiske rom. For eksempel Gunnar Knudsens forslag fra 1917 om at representanter fra alle politiske partier skulle være med å utforme utenrikspolitikken på regjeringsplan.