Anmeldelse: Vampire Weekend - «Father of the Bride»

Et aldri så lite mesterverk

Vampire Weekend gjør comeback.

«Father of the Bride»

Vampire Weekend

5 1 6

Indie

2019
Plateselskap:

Sony Music

«Det er nemlig et overveldende sansebombardement gjengen bedriver på comebacket «Father of the Bride».»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Vampire Weekend platedebuterte i kjølvannet av - eller kanskje det er rettere å si, vakuumet, etter band som The Strokes og Yeah, Yeah, Yeahs. Dog langt mer radikale i sin sjangeroverskridende variant av New York-indierocken som hadde sitt momentum på tidlig 2000-tall.

Fortsatt svett og dansbar, men der Julian Casablancas og hans musikalske søstre og brødre skjelte til den klassiske garagerocken for inspirasjon, slapp Ezra Koening & co afrobeat, kammerpop og psykedelia inn i miksen. Kunstferdig på grensen til det overpretensiøse, men fortsatt overveldende effektivt og ikke minst håndverksmessig imponerende.

Nå har geniforklarte Ezra og hans Vampire Weekend, som for øvrig har blitt til en trio siden sist, ligget i dvale i seks år siden tredjeplata, «Modern Vampires of the City». Pausen har ikke gjort bandet vondt. Det er nemlig et overveldende sansebombardement gjengen bedriver på comebacket «Father of the Bride».

18 låter har gjengen fått plass til mellom de virtuelle platepermene og selv om det er mye informasjon å ta inn her, er det fint lite man ville vært foruten. Det skal egentlig bare et par låter til for å skjønne at det mye man skal rekke over i dette detaljspekkede universet til Koening.

«Hold You Now» åpner med noen enkle gitarakkorder og Koening croonende alene før han byr på forvrengte korstemmer - både forlengs og baklengs. Andre verset krydres med gråtende lap-steel og duettpartner Danielle Haim får låne mikrofonen. Det låter klassisk og moderne på samme tid - folk-pop på sitt aller fineste.

«Harmony Hall» fremstår som en munter pop-låt på overflaten, men i avdelingen for instrumentering og arrangement er den kompleks og imponerende.

Artister som overtenker arrangementene sine når de har en gullkantet melodi å støtte seg på gjør ofte låten mer skade en godt, men her er det motsatt. Det går an å ha minst ti tanker i hodet på en gang så lenge man heter Ezra Koening.

«This Life» er like prangende med sine hektende rytmer og umiddelbare refreng. For å si det enkelt - det er ingen tvil om at gjengen har gått en god Paul Simon-skole.

«Sympathy» er Vampire Weekend fra sin mest hardtslående og eksperimentelle side. Det høye tempoet sitter godt i mellomgulvet og bidrar til å bryte opp det litt de mer solfylte bidragene tidligere på plata.

«Father of the Bride» er ikke bare fest og fornøyeligheter - det ligger noen undertoner av politisk forakt i mellom lagene her og da spesielt med tanke på situasjonen i hjemlandet. Men Vampire Weekend nøyer seg med å antyde fremfor å vifte med bannere.

Om du lurer på hva du skal ha på øret under oppkjøringen til festivalsommeren, så behøver du ikke leite så mye lenger. Vampire Weekend har svaret.