Et alminnelig geni

Elegant gåte om et begivenhetsløst dikterliv. Mary Swann levde et begivenhetsløst liv på en fattigslig gård med en voldsom ektemann. Hun skrev dikt, som ble publisert i lokalavisa. Dagen etter at hun har levert fra seg en pose med dikt til en forlegger, blir hun brutalt slått i hjel av ektemannen. Hvorfor ble hun drept? Hvem var hun egentlig?

Hennes berømmelse vokser, men når et symposium om henne skal gå av stabelen, begynner tingene etter henne å forsvinne: et fotografi, personlige eiendeler, de få gjenværende utgavene av diktsamlingen, selv forskeres notater forsvinner på mystisk vis.

Historien om henne fortelles gjennom de menneskene som befatter seg med hennes liv og dikt. Den pertentlige feministiske litteraturprofessoren Sarah Malone, som «oppdaget» henne; biografen Morton Jimroy, som gjør hennes liv til sitt; den forsagte bibliotekaren og kommunesekretæren Rose Hindmarch, som lånte ut bøker til henne; og den pensjonerte avismannen Frederic Cruzzi, som utga Swanns dikt på sitt lille, private forlag. Det er gjennom dem og deres historier at Mary Swanns liv og virke framkommer.

Finkjemmer

Gåten om hvem og hva et menneske er, framtrer på flere nivåer i boka, kontrollert av Shields nennsomme utpensling av kjensgjerninger, iblandet en satirisk brodd mot den akademiske trangen til teoretisering og fortolkning. For Malone blir hun prototypen på den kjempende, undertrykte kvinnen, for andre et naivt eller primitivt geni.

Men ved å forkaste det ved Swanns liv og karakter som er henne nærmest, forkaster de samtidig nettopp det særegne og originale ved denne helt alminnelige og ordinære kvinnen: Man ignorerer bøkene hun likte - svulstige kjærlighetsromaner - og utvikler elaborerte teorier om et mulig kjennskap til Emily Dickinson; rimordboka kastes, mens journalen med handlelister og nedtegnelser om gårdslivet finkjemmes etter spor etter hvor hun fant sine poetiske idealer.

Mytologiserer

Kanskje er det Shields' poeng at Mary Swann ikke er noen gåte likevel? Kanskje er det bare virkeligheten som er for uspennende, og det som får en helt alminnelig kvinne til å skrive dikt, noe som ingen kan gripe eller begripe?

Shields er som best med sin syrlige avsløring av det akademiske jåleriet og kjeklingen om hvem som har retten til å definere et menneskes liv og virke, hvordan de selv tjener på å mytologisere henne. Det skinner igjennom at selv det alminnelige ved et menneske favner dypere enn det teorier og fortolkningsiver kan lodde, et poeng Shields hamrer inn på en glitrende elegant måte.

Gåtefull

Bare romanens siste del, formet som et filmmanus, har anslag av egentlig krim. De foregående kapitlene, som fortelles av eller om hver av de fire hovedpersonene, er oppbyggingen til gåten og mysteriet om de forsvunne artefaktene. Men løsningen på mysteriet er ikke det vesentligste ved romanen. Shields leker med form og fortellerstemmer, og slik lar hun det skinne igjennom hvordan et liv formes av og former dem som beskjeftiger seg med det.

Hennes plaprende stil kan tidvis virke anmassende, men romanen er med sine velskapte karakterer og sitt kontrollerte språklige uttrykk morsom, spennende og tankefull. Og at det gåtefulle ved Mary Swann fremdeles består ved romanens slutt, gjør at den fortsatt vibrerer i fantasien etter endt lesning. Carol Shields