Et alternativ for framtida

«Borgerlønnen kan tolkes som et tiltak i de beste humanistiske tradisjoner.»

I disse dager har vi blitt ytterligere oppmerksomme på hvilken tilstand som hersker blant dem som har minst i dette samfunnet. Røde Kors har i en rapport vist til at en ny type fattigdom vokser i omfang. Bildet er sammensatt, men én konklusjon kan vi trekke: Et stort antall mennesker er i dag satt utenfor, deres økonomi gjør at de dumpes i velferdssamfunnets grøftekanter. Men slik trenger det ikke være. Landet er rikt, og vi ønsker vel alle at de mest utsatte blant oss må få en del av den anstendigheten vi forlanger av samfunnet. Det finnes et utall av ordninger som skal gi dette vernet, men de siste årene har flere av dem blitt barbert, samtidig som det slett ikke er sikkert at de alltid virker etter hensikten. I et komplekst samfunn er det svært vanskelig å planlegge for alle mulige situasjoner og skjebner, men det gjøres likefullt. Derfor er også den delen av offentlig sektor som beskjeftiger seg med å hjelpe de svakeste, stor og omfattende. Vi har med andre ord både et stort og et dårlig apparat.

I arbeidet med fornyelsen av offentlig sektor har Arbeids- og administrasjonsdepartementet lansert boka «Norge 2030. Fem scenarier om offentlig sektors framtid». Som to av de fire forfatterne av denne boken vil vi trekke fram ett av scenariene - «Bonsai» - hvor vi lanserer ideen om en borgerlønn. Selv om scenariene handler om utviklingslinjer så langt som 30 år fram i tid, så hindrer ikke dette oss i å se på relevansen av slike tenkte utviklingsforløp for dagens politiske problemstillinger. Røde Kors sin rapport om framveksten av en ny fattigdom synes å aktualisere temaet borgerlønn, fordi vi ved å innføre en type minstelønn som gjelder for alle samfunnets medlemmer - som ikke selv har en lønnsinntekt over et visst nivå - sannsynligvis kan fjerne fattigdommen og sanere et stort og ikke spesielt vellykket byråkrati.

En borgerlønn kan utformes på mange måter. Hvordan en borgerlønn skal se ut, er en lang diskusjon i seg selv, men et forslag er at det blir en ordning som går til alle over 18 år som ikke har lønnsinntekt, eller som har lønnsinntekt under et visst nivå. Denne lønnen kan ligge på om lag 8000- 10000 kroner, altså på samme nivå som dagens minstepensjon.

Ved å innføre en slik ordning kan en rekke andre ordninger avvikles.

  • All sosialhjelp kan fjernes. I dag er den i stor grad skjønnsmessig basert, og undersøkelser viser at det eksisterer store forskjeller i utbetalingene til likeartede skjebner fra sosialkontor til sosialkontor.
  • Pensjonssystemet ville kunne reformeres. De fremtidige pensjonsforpliktelsene skremmer vettet av mange norske politikere, og det med god grunn. Folketrygdens skjebne er en av de mest avgjørende for utviklingen av den fremtidige velferden i Norge. Vi ville med en lik sats til alle få ryddet opp, og skapt en form for likhet fra det offentliges side i alderdommen, som i dag ikke eksisterer. Det ville vært mer i tråd med den opprinnelige ideen arbeiderbevegelsen hadde om et offentlig pensjonssystem.
  • Statens lånekasse for utdanning ville forsvinne. Studiefinansieringen ville blitt bedre, og studentene kunne konsentrert seg om studiene og ikke om å holde 7-Eleven i gang.
  • Sykelønnsordningen og arbeidsløshetstrygden kunne avvikles. Når man er ute av arbeid, mottar man ganske enkelt borgerlønn.

Fordelene med en slik reform er som vi ser mange. Avviklingen av store offentlige instanser vil frigjøre ressurser i et arbeidsmarked der behovene står i kø. En slik reform vil representere en meget radikal forbedring av offentlig sektors effektivitet.

Men det mest appellerende ved et slikt systemskifte er at vi gjør noe seriøst med fattigdommen. Dette vil heve de fattigste mange trinn opp, og ikke minst vil borgerlønnen fjerne den fornedrelsen og klassejustisen som ligger i å skape klienter av folk som ikke får endene til å møtes. At folk doller seg opp før et besøk på sosialkontoret i håp om at sminken vil resultere i en ekstra tusenlapp, er et velkjent fenomen.

Minst like viktig er at skammen over å ikke være i lønnet arbeid en gang for alle vil fordunste. Dette mest moderne av alle dogmer, at det kun er det lønnede arbeidet som adler, er det verdt å bekjempe. Borgerlønnen kan tolkes som et tiltak i de beste humanistiske tradisjoner. Den vil styrke forestillingen om at individet selv kan avgjøre hva døgnets timer skal brukes til, og at ikke all lediggang er av det onde. Kanskje kan vi bli mer opptatt av hva folk gjør, enn om de nødvendigvis klarer å selge arbeidskraften sin på markedet.

For frivillig sektor, for de tusener av organisasjoner som utgjør mye av kittet i dette samfunnet, kan borgerlønnen bety enormt mye. Også for kunst- og kulturlivet kan en slik ordning vise seg å være vesentlig. Borgerlønn vil ikke minst bidra til at forholdet mellom utdanning og arbeid endres. At stadig flere vil drive et livslangt vekselsbruk mellom studier og arbeidsliv er sannsynlig. Statsminister Jens Stoltenberg har ganske riktig påpekt at: «Den som tror at han er ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig.» Borgerlønnen vil være en ordning som øker fleksibiliteten i systemet og gir samfunnet en mer kompetent arbeidsstyrke i retur. Dette vil også bety en total omlegging av folketrygden, og skape større utgangslikhet i alderdommen. På den annen side vil det føre til at flere private pensjonsordninger vil bli etterspurt. Spørsmålet må likevel være om den situasjonen ikke allerede er tilstede, og om vi ikke er på vei mot et system der privat sparing av ulike slag etter hvert blir avgjørende for pensjonistenes økonomiske vilkår. En slik ordning vil i alle fall kunne gå sammen med en avvikling av en fast bestemt pensjonsalder. Ideen om samme pensjonsalder for alle er basert på en forestilling om at folk flest har de samme behov på omtrent samme tidspunkt i livet. Det er en undervurdering av den enkelte borgers evne og vilje til å selv sette rammen for sitt eget liv, og faller dårlig sammen med de resultatene et høyutdannet samfunn vil gi oss.

Imidlertid må det ikke skjules at en innføring av borgerlønn vil kunne være problematisk. Muligens vil færre føle trang til å gå ut i lønnet arbeide, motivene for å hente hjem en lønningspose vil kunne tenkes å være for svake for de lavere inntektsgruppene. Slik kan mange samfunnsoppgaver forbli uløste og effektiviteten i økonomien vil kunne falle. Dette har alltid vært den beste begrunnelsen for å ikke skape en form for ordning der alle borgere gis et identisk økonomisk utgangspunkt. I scenariet «Bonsai» er disse problemene løst ved at fleksibiliteten mellom det å være lønnsarbeidstaker og borgerlønnsmottaker tvert imot er med på å øke produktiviteten, der enkeltindividet sjelden er enten det ene eller det andre hele livet. Her er borgerlønnen tenkt som et redskap til å senke terskelen for å skifte arbeid, derfor blir den et bidrag til individualiseringen av organiseringen av forholdet mellom såkalt fritid og arbeid i ulike faser av livet.

For noen av oss gir også fenomenet borgerlønn assosiasjoner til politiske debatter fra 1970-tallet. Det tidsperspektivet scenariene i «Norge 2030» er bygget opp rundt, går også ut på at synet på fortida kan endre seg i framtida. Det betyr at vi må åpne for at 1970-tallet vil oppleves annerledes for en samfunnshistoriker i 2030 enn det gjør i dag. Slik kan vi tenke oss at man i 2030 kan være inspirert av borgerlønnsdiskusjonene fra 1970-tallet, samtidig som man ser dem i en ny og forhåpentligvis interessant sammenheng.

Borgerlønn er et radikalt svar på flere av de utfordringene vi står overfor de neste tiårene. Det er ikke sikkert at en slik ordning er det beste svaret, og selvsagt er det heller ikke det eneste. Men det er et ordentlig svar. Det er et svar som forholder seg både til den nye fattigdommen og ønsket om å reformere offentlig sektor. Det har både en moralsk og økonomisk interessant side. Det er å håpe at det politiske ordskifte kan ta opp i seg denne ideen på et fordomsfritt og åpent vis. La oss ta en debatt om dette!