Et ammeinnlegg

VI LEVER I

ett av verdens mest likestilte land. «Den moderne pappaen tar permisjon uten mammaen og vet når det grillfest i barnehagen» skriver Dagbladet 2. august. Men på to punkter kommer de norske barnekjære og likestilte mennene til kort. De mangler bryster. Jeg synes det er rart at denne mangelen hos mannen har vært fraværende i debatten rundt fødselspermisjonen. Jeg diskuterte deling av fødselspermisjon med en venninne, og tobarnsmamma, da jeg gikk gravid med mitt første barn. Permisjonen, joda den skulle selvfølgelig deles på midten. De første seks til meg, og de neste seks til den vordende far. Det virket for meg som den eneste løsningen for å få en kjæreste og pappa som kunne se vårt barns behov, og dele ansvaret på samme «kvalifiserte» måte som meg, den vordende mor. «Ønsker du å amme, da?» spurte hun og tittet litt skrått på meg.

Da datteren vår nærmet seg seks måneder og lå ved brystet både natt og dag, tømte meg for energi og ranet meg for søvn, innså jeg at jeg neppe ville være i stand til å gjøre et godt dagsverk for så mange andre enn henne. For jeg fullammet de første seks månedene, som anbefalingen så sterkt er her i landet.

Kun morsmelk

de første seks månedene. Deretter en gradvis tilvenning til fast føde inntil barnet er ni måneder lyder det fra helsestasjonene.

Norge ligger på ammetoppen i verden. Helsearbeidere kommer langveisfra for å se hvordan vi får det til. Vi ammer vekk allergi, astma og krybbedød. Bygger immunforsvar og IQ. Ammer på våre ikke ammende medsøstre svart samvittighet for å ikke gi barna sine «det beste de kan få». Men alle disse brysternærte barna har kostet. Samfunnet har investert millioner i utdanning av helsepersonale og i informasjon til gravide og nybakte mammaer. 68-generasjonens nybakte mødre var ammehistoriens dårligste ammere. Med tre måneders mammapermisjon, og dårlig ammeopplæring var det kun tyve prosent av mødrene som hadde melk til barna sine etter tre måneder. Til sammenligning har nitti prosent melk etter tre måneder i dag. Amming krever at mamma er sammen med barnet sitt store deler av døgnet.

MED DAGENS

privilegerte permisjonsordninger kan vi nettopp det. Det er ikke tvil om at pappa er viktig for barnets mentale utvikling. Det er heller ikke tvil om at barn kan ha det like godt uten morsmelk, og vokse opp sunne og friske. Det er trist om kampen kvinner før oss tok for å fremme amming, forsvinner i et forsøk på å utjevne kjønnsforskjeller. Da taper barna for likestillingen.