FORSVAR: Tunisiere samlet seg på Avenue Habib Bourguiba i hovedstaden for å vise solidaritet med ofrene for angrepet mot nasjonalmuseet Bardo onsdag. De forsvarer også demokratiet som er innført etter «jasmin-revolusjonen» i 2011. Plakatene sier: «Nei til terrorister!». Foto: AP / Scanpix / Adel Mhamdi
FORSVAR: Tunisiere samlet seg på Avenue Habib Bourguiba i hovedstaden for å vise solidaritet med ofrene for angrepet mot nasjonalmuseet Bardo onsdag. De forsvarer også demokratiet som er innført etter «jasmin-revolusjonen» i 2011. Plakatene sier: «Nei til terrorister!». Foto: AP / Scanpix / Adel MhamdiVis mer

Et angrep midt i blinken på «den arabiske våren»

Tunisia «er i krigstilstand», sier president Béji Caïd Essebsi dagen etter det blodige angrepet mot Bardo-museet i hovedstaden Tunis.

Kommentar

Tunisierne har gått ut i gatene for å forsvare «jasmin-revolusjonen», som i 2011 gjorde slutt på det gamle diktaturet og banet veien for «den arabiske våren». Kampen står om å redde den enestående og vellykkede overgangen til demokrati som Tunisia har gjennomført.

«Jasmin-revolusjonen» innførte en sekulær, folkestyrt rettsstat, med ytringsfrihet og menneskerettigheter, verdier som kanskje har europeisk opprinnelse, men som er universelle. Opprøret spredte seg fra Tunisia til andre arabiske land, men mislyktes på ulike vis overalt ellers. I Egypt ble først revolusjonen kuppet av islamistene i Det Muslimske Brorskapet, som forsøkte å innføre en islamsk stat inntil de ble styrtet i et militært kupp. I Libya og Syria endte det på hver sin måte i forferdelige borgerkriger.

Det som nå skjer videre i Tunisia er særdeles viktig for hele den arabiske og muslimske verden, mye viktigere enn landets størrelse, folketall og økonomi skulle tilsi. Det er, grovt sagt, kampen mellom tilhengere av en liberal og sekulær stat på den ene sida og tilhengere av en islamsk og religiøs stat på den andre. Kampen og utfallet vil få ringvirkninger utover i andre arabiske land, akkurat som revolusjonen.

- Jeg vil at det tunisiske folket skal forstå at vi er i krig mot terrorismen. Jeg vil at det tunisiske folket skal være trygge på, at disse forræderne skal utryddes, uttalte president Béji Caïd Essebsi i en fjernsynstale etter angrepet onsdag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er det første terroristiske angrepet av noe stort omfang mot hjertet av Tunisia etter revolusjonen som styrtet diktatoren Zine El-Abidine Ben Ali i januar 2011. Politisk sett var dette et særdeles velrettet angrep, uansett om vi ennå ikke vet hvor godt det var planlagt.

Angrepet var rettet mot det eneste landet som gjennomførte en overgang til demokrati og en sekulær rettstat, med ytringsfrihet, åpenhet og menneskerettigheter - uansett om regimet har sine mangler - under «den arabiske våren». Tunisia var og er et slags «fyrtårn» i for de kreftene i den arabiske verden som kjemper for disse verdiene. Landet er ei torn i øyet for de som kjemper for en stat på religiøst grunnlag med islamske lover. For væpnede, ytterliggående islamister håner Tunisia religionen.

Overgangen har ikke vært lett for tunisierne. Men der har islamister og sekulære lært å samarbeide for å trygge revolusjonens frukter. Og innbyggerne har med skrekk og gru sett hva som har skjedd i andre land.

I parlamentsvalget i oktober vant det liberale og sekulære partiet Nidaa Tounes 86 av 217 seter. De moderate islamistene i Ennahda tapte og fikk 69 seter, mye mindre enn ventet. Måneden etter vant Béji Caïd Essebsi, også fra Nidaa Tounes, valget av president.
Habib Essid ble statsminister og tok da med seg Ennahda i et regjeringssamarbeid. Ennahda avviste kravet fra ytterliggående islamister om «alt eller intet» og valgte i stedet samarbeid og innflytelse. De godtok reglene for den sekulære staten i Grunnloven.

Angrepet var rettet mot nasjonalmuseet Bardo, vegg i vegg med parlamentet, hvor de folkevalgte var i ferd med å drøfte en lov mot terrorisme, en fare landet har på alle kanter, også innenfra.

Ofrene for angrepet var nok ganske tilfeldige personer, men de var utenlandske gjester, og  i vanskelige økonomiske tider er turist-næringa, som står for nær en femdel av inntektene og mange ettertraktede arbeidsplasser, en bærebjelke i landets økonomi. Ved å skremme utlendinger vekk rammer man landet hardt.

Vesle Tunisia ligger veldig utsatt til, mellom Algérie og Libya. Algérie har bak seg en ti år lang borgerkrig mellom regimet og ytterliggående islamister som var skrekkelig blodig, med mellom 60 000 og 150 000 tapte liv. Det som er igjen av de væpnede islamistiske gruppene har gått inn i al-Qaida i Islamsk Maghreb, som herjer i flere land fra Mali til Libya. De finnes nå langs grensa mellom de to land. Etter diktaturets fall i Libya har landet opplevd fullt statssammenbrudd. En borgerkrig mellom mange grupper pågår og spiller lett over grensa til Tunisia.

Inneklemt skal Tunisia forsøke å tiltrekke seg feriegjester fra utlandet, til Karthago og strendene, og da må myndighetene, naturligvis, garantere for gjestenes sikkerhet.

Overraskende er Tunisia, med bare 11 millioner innbyggere, samtidig den største yngleplassen for fremmedkrigere som drar til Syria for å gå inn i styrkene til Den Islamske Staten (IS). Ifølge tunisiske myndigheter har rundt 3000 «hellige krigere» dratt til slagmarkene i Syria og Irak. Bare halvparten så mange har dratt fra Marokko med fire ganger så mange innbyggere.

Derfor rammet angriperne, på veldig mange vis, Tunisia og «den arabiske våren» midt i blinken. Angriperne forsøkte å slukke ei politisk fyrlykt som lyser opp i en ellers trøstesløs arabisk verden.