Et angrep på kapitalismen

Opp gjennom historien har det vært vanlig at makthaverne ser på samfunnssystemet sitt som det endelige, som menneskene skal leve med til evig tid. Slik var det under Romerriket, slik var det i middelalderens føydalsamfunn, og slik er det i dagens kapitalistiske verden. Kapitalismen er det absolutte høydepunktet, sluttpunktet for menneskesamfunnets utvikling. Dette standpunktet, som altså er fullstendig dominerende, er selvsagt urimelig når man ser på de lange historiske linjene. I tillegg mottar vi nå stadig flere faresignaler om at kapitalismen ikke bare går inn i en krise basert på sine egne indre motsetninger og spenninger, men at denne måten å organisere menneskesamfunnet på, er så sløsete, så uhemmet ekspansiv, og så hensynsløs overfor mennesker og natur, at den truer menneskenes fortsatte eksistensmuligheter på jordkloden. En del nye ord er kommet inn i språket de siste årene: Klimakrise, matvarekrise, matjordkrise, ressurskrise, oljekrise, energikrise og vannkrise er noen eksempler, ofte med ordet «global» foran. De peker alle på områder der kapitalismens måte å bruke verdens produktive ressurser på ser ut til å tråkke over jordklodens grenser.

Det er ingen tvil om at kapitalismen har ført til en enorm utvikling av menneskehetens produktive evner, og at den, spesielt i enkelte deler av verden, har betydd store materielle og sosiale framskritt. Men nå er sykdomstegnene stadig mer alvorlige, og mange ser at det ikke kan fortsette slik. Kapitalismen må erstattes av andre måter å organisere samfunnet på. Det grunnleggende problemet er at vi ikke kan fortsette å leve med et samfunn der et lite mindretall kontrollerer innrettingen av den økonomiske aktiviteten, og samtidig tar kontroll over en uforholdsmessig stor del av de verdiene som skapes. Dette lille mindretallet innretter ressursbruken mot det som tjener deres egne, individuelle interesser, blir resultatet. Hver av dem strever intenst for å få sin kapital til å vokse. Konkurransekampen og veksttvangen fører til en sløsing med ressurser som jordkloden ikke kan tåle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den som fremmer disse argumentene, blir ofte møtt med kravet om å kunne peke på et samfunn som likner på den sosialistiske eller kommunistiske framtidsvisjonen. Selvsagt kommer ikke det nye samfunnet ramlende fiks ferdig ned fra himmelen. Det må vi utvikle selv. Like urimelig er det å finne avskrekkende argumenter ved å trekke opp av hatten det gamle Sovjetunionen eller Maos Kina. Her snakker vi om revolusjoner for henholdsvis 90 og 60 år siden, i land som var svært tilbakeliggende økonomisk og politisk, og som ikke har den fjerneste likhet med for eksempel Norge anno 2009. Riktignok har noen av oss eldre, deriblant jeg selv, gjort den store feilen å tro at vi i det moderne Norge hadde mye å lære av Sovjet på 20- og 30-tallet og av Kina fram til kulturrevolusjonen. For min egen del er det omtrent 30 år siden jeg forsto at dette var et blindspor, og det gjelder vel også de fleste andre som sto for liknende synspunkter. Tidene og forholdene forandrer seg, og folk må selv utvikle det nye samfunnet i sitt eget land når det er aktuelt, med basis i de økonomiske, politiske og kulturelle forholdene i det konkrete samfunnet som man da har som utgangspunkt.

I dagens Norge har kvinner og menn i arbeiderklassen ofte overlegen innsikt i hva som skal til for å styre egen bedrift eller arbeidsplass. Å dømme planøkonomi ut fra Sovjetbyråkratiet, i et samfunn der det knapt nok var telefon, har ingen likhet med en demokratisk utviklet plan i en IT-basert verden. I dag driver alle større bedrifter og konserner, alle kommunene og staten selv, med budsjettering og økonomisk planlegging, som så følges opp med rapportering og styringstiltak. Men kapitalistisk planøkonomi rakner stadig fordi det er markedets anarki som i virkeligheten styrer. Og under kapitalismen skjer ikke den økonomiske planleggingen på basis av demokratiske prosesser med stor folkelig deltakelse. Det er det avgjørende viktig at den sosialistiske planøkonomien må gjøre.

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, må jo også profitten vokse tilsvarende. Men det er arbeidsfolks arbeid som skal skape denne profitten. Å få den faktiske skapingen av profitt til å vokse i dette tempoet, byr på stadig større problemer. Riktignok hjelper det at mange millioner fattige bønder i Kina drives inn i byene som arbeidssøkende arbeidere. De kan hyres inn av kapitalister og settes til merverdiskapende arbeid i stort omfang. De får en lønn som er lavere enn det som skal til for å reprodusere arbeidskraften, og derfor slites de raskt ut. Merverdien blir desto større. Men likevel: Det går for sent for det svære vekstbehovet til den verdensomspennende kapitalen. Man klarer ikke å få profittmengden til å vokse i samme takt som kapitalen vokser. Kampen for å prøve å klare det, fører til rovdrift på natur og mennesker, og det fører til slike finanskapitalistiske krumspring og spekulasjoner som vi nå har sett konsekvensene av.

Kapitalistene har alltid ment at det egentlig er kapitalen som skaper verdier, og de har holdt seg med et stort presteskap av økonomer som får godt betalt for å støtte et slikt syn. Når det blir stadig vanskeligere å finne tilstrekkelig profitable prosjekter basert på arbeidsfolks faktiske verdiskaping – hva er vel da mer naturlig enn å satse på at finanskapitalen kan skape verdier på egen hånd? Bankene begynner å kalle låneavtalene og spareavtalene sine for «produkter». Jakten på å finne profittmuligheter til den stadig voksende kapitalen, presset fram enda mer fantasifulle måter å få en tilsynelatende verdivekst på. Man begynte å ty til ulike former for pyramidelignende spill i aksjemarkedene og i eiendomsmarkedene. Man «skapte verdier» ved å kjøpe og selge til hverandre til stadig stigende priser.

Den store økonomiske krisen som verden nå er på full fart inn i, skyldes ikke at noen amerikanske lovgivere fattet dårlige beslutninger på 90-tallet, eller at noen griske og sleipe amerikanske finansakrobater gikk amok med tvilsomme boliglån. Den skyldes at kapitalens tvangsmessige vekst etter hvert fører til at det blir altfor mye kapital som skal plasseres, og at det blir mangel på produktive investeringsmuligheter med stor nok avkastning. Overfloden av kapital fører til at det skapes aksje- og eiendomsbobler og ulike spekulative konstruksjoner. Det er altså ikke noen finansakrobater med slett moral som er det store problemet. Det er kapitalismen selv som er problemet.

Krisen vil føre til store ødeleggelser og mye lidelse. Allerede har den rammet Island på en måte som er mye mer ødeleggende enn et vulkanutbrudd. Folk er med rette fortvilt og rasende. Også i flere andre europeiske land, særlig de baltiske landene, holder store deler av befolkningen nå på å få dramatisk dårligere kår.

Når samfunnet spiller fallitt, er det mulighet for at mange vil erkjenne at vi ikke kan fortsette med et slikt system. Dermed er det avgjørende viktig at vi kommer ut av denne krisen med et samfunn som er organisert på en annen måte og der maktforholdene er annerledes. Kapitalismens tvangsmessige vekstbehov innebærer at vi må gjøre vårt ytterste for ikke å ende opp med en ny runde på 60-70 år med kapitalisme.

Det er klart at det går an å skape et samfunn der vi bruker natur, teknologi og arbeidskraft til å utvikle et best mulig liv for oss alle sammen – uten å sprenge de rammene naturen setter. Det må gå an. Nå må vi starte den spennende diskusjonen om hvordan det skal gjøres. Mye tyder på at det haster.

•Innlegget er en kortversjon

av en artikkel i siste nummer av

Samtiden.

Klokka 19.00 i kveld debatterer

Torstein Dahle med Kristin Clemet

i Aschehougs lokaler.