Ta testen: Hva tenker du når jeg sier Afrika? Krig eller fred? Sult eller økonomisk vekst? Aids eller demokratiske valg? Somalia eller Botswana? Jeg gjetter på at du ganske konsekvent endte opp med det første alternativet. Vi tenker alle på Afrika som krigenes kontinent. Som epidemienes kontinent. Som sultens kontinent. Hvordan havnet vi der?

Det er i år 50 år siden Ghana som det første landet i Afrika sør for Sahara fikk uavhengighet fra kolonimakten. Bildene fra Ghanas Accra i 1957 bar bud om så mye. Optimismen var stor da Union Jack ble firet og det ghanesiske flagget heist. Forventningene til Ghana og Afrika var enorme.

Hva har skjedd med inntrykket vårt av kontinentet i de femti årene som har gått siden feiringen i Accras gater? Tendensen er klar. Vi tenker på Afrika som en helhet og skjærer alle over en kam. En afrikaner er en afrikaner, uansett om hun kommer fra Nigeria eller Somalia. Vi overforenkler og ser bare konflikt, krig og krise. Afrika er så mye mer. Vi må få opp øynene for det positive og løfterike Afrika.

Afrika er et gigantisk kontinent. Det er utallige etniske grupper, språk og dialekter. Likevel snakker vi om afrikanere som om de var én gruppe, alle skåret over samme lest. Hadde noen forholdt seg til Europa på samme måte, ville de blitt avfeid som kunskapsløse. Suksesshistoriene har druknet i den evige tilbakevendende fortellingen om sultkatastrofene på Afrikas Horn. Utfordringene er fortsatt mange, men mye peker nå i riktig retning.