Et annet lys på sprøyterom

NORSK NARKOTIKAPOLITIKK

er for lite kunnskapsbasert. Dette er en av flere grunner til at det stadig er mulig å jage utslåtte stoffbrukere i en evig runddans rundt i byen, denne gang fra Plata, uten å sørge for tilstrekkelige alternativer for disse menneskene. Det er også en av grunnene til at det er mulig å fremme det heslige forslaget om en front mot tigging. Etter hvert har det vokst fram en del forskning om virkningene av sprøyterom. Denne forskningen oppsummeres i en ny forskningsrapport om sprøyterom fra EMCDDA, forfattet av Dagmar Hedrich, der resultatene fra en lang rekke forskningsrapporter sammenstilles og vurderes. ( I Dagbladet 13. april gir Helge Waal en lite dekkende oppsummering av rapporten. Hovedresultatene og hovedkonklusjonene druknes og skillet mellom referat fra rapporten, og Waals egne vurderinger er uklare.) Plassen tillater bare en redegjørelse for hovedkonklusjonene i rapporten.

DET ER VANSKELIG

å få gjennomslag i den norske debatten for at en god narkotikapolitikk må være en allsidig narkotikapolitikk. Brukergruppene er forskjellige, med forskjellige behov. Etter Hedrichs rapport bør det ikke lenger være gangbart å snakke om «hva som er viktigst» uten å presisere hvilken målgruppe av narkotikabrukere en snakker om. Det kanskje mest interessante ved Hedrichs rapport er den gjentatte understrekningen av at sprøyterom er et nødvendig, begrenset og spesialisert tilbud til dem som ikke kan nåes på annen måte. Sprøyterommene er nødvendige på tross av tilgjengeligheten av en lang rekke skadereduserende tiltak som metadonbehandling, lavterskeltilbud og sprøytebytteprogrammer, sier rapporten.

De mest utslåtte narkotikabrukerne er en meget vanskelig gruppe å nå for sosialtjeneste og helsetjeneste. Hvorvidt sprøyterommene når fram til disse brukerne. er derfor listet opp som den første hovedmålsettingen ved sprøyterom. Konklusjonen er helt klar, sprøyterom i alle land når de mest utslåtte og ellers utilgjengelige stoffbrukerne.

DEN ANDRE

hovedmålsettingen er å styrke stoffbrukernes helse. Rapporten konkluderer med at sprøyterom sørger for «en trygg plass for mindre risikabel og mer hygienisk stoffbruk uten å øke stoffbruksnivået og uten å øke risikable forbruksmønstre.» Videre konkluderer den med at «stoffrelaterte helseskader reduseres hos en gruppe som er vanskelig å nå.» Erfaringene viser også at sprøyterommene for mange av brukerne virker som inngangssbillett til andre deler av sosial- og helsevesenet. Bare et lite mindretall bruker sprøyterommene utelukkende til å sette sprøyter. Konklusjonen er igjen positiv: «Sprøyterom øker klart adgangen til tjenester innen narkotikaomsorgen og til helsevesenet og sosialvesenet. Ved å gjøre dette fremmer sprøyterommene den sosiale inkluderingen av en ekstremt marginalisert gruppe av problematiske stoffbrukere.»

Dødeligheten deles i to: Effekten på dødeligheten hos brukerne av sprøyterommene og effekten på lokalnivå eller bynivå. Det har bare vært et eneste dødsfall i sprøyterom, dødsfallet skyldtes en sterk allergisk reaksjon på stoffet. Rapportens oppsummering av effekten på brukergruppens dødelighet er meget sterk: «Det er ingen bevis for at bruken av sprøyterom bidrar til økt sykelighet eller dødelighet blant stoffbrukere. Tvert imot, det faktum at intet overdoserelatert dødsfall ennå ikke har inntruffet, på tross av det faktum at millioner av stoffinntak har vært overvåket og tusenvis av nødssituasjoner har blitt behandlet, viser at sprøyterommene sørger for høy grad av sikkerhet fra overdosedød for dem som bruker rommene.»

HVA MED OVERDOSEDØDEN

på bynivå? Rapporten trekker her veksler på to studier. Den ene studien er av 15 sprøyterom i fire byer i Tyskland, et av hovedtemaene i fjorårets Dagblad-debatt om sprøyterom. Studiens konklusjon er klar: Sprøyterommene bidrar til reduksjon av stoffrelatert død også på bynivå for de fire undersøkte byene. Reduksjonen er statistisk signifikant. Den andre undersøkelsen er en studie av et lite sprøyterom i Sydney med 16 plasser og åtte timers åpningstid. Her ble det ikke funnet noen reduksjon i dødelighet på lokalt nivå. Dette var i tråd med forskernes forhåndsantakelser, siden kapasiteten var så liten. Studien fra Sydney viser ellers viktigheten av å bryte ned målene for overdosedød. På tross av den lille kapasiteten beregnet forskerne at sprøyterommet hindret minst fire overdosedøder hvert år i brukergruppa.

Rapporten evaluerer også en tredje hovedmålsetting: Å øke ro og orden og få kriminaliteten ned. Det er et sympatisk trekk ved den norske debatten at dette målet er lite fremtredende; det er omsorgen for rusbrukere som har stått i sentrum. I alle fall, rapporten konkluderer med at kriminaliteten ikke øker.

HEDRICH MANER

til ydmykhet i oppsummeringen av hva sprøyterom kan løse. Hun fremhever fire urealistiske forventninger: Sprøyterom kan ikke hindre all offentlig stoffbruk. De kan ikke overtale alle klienter til å redusere risikoatferd eller til å gå inn i behandling. De kan ikke i seg selv være den viktigste faktoren i å redusere sykelighet og dødelighet. De kan ikke løse større problemer ved stoffmarkeder og stoffomsetning. Disse ytterliggående standpunktene har knapt vært hevdet i den norske debatten om sprøyterom.

I Danmark er forskningsrapportens positive resultater stilt i kontrast til landets manglende sprøyterom. I Weekendavisen (12.01.04) er også Hedrich intervjuet om sin rapport. I intervjuet advarer Hedrich mot halvhjertet satsing på sprøyterom: «Det nytter ikke bare at opstille et skur og skrive fixerum udenpå. Fixerummene skal, som det også er tilfældet i dag, oprettes i tilknytning til allerede eksisterende faciliteter for narkomaner eller hjemløse, og det skal skje med velvilje fra de lokale myndigheder og beboerne.»

I en annen vitenskapelig artikkel oppsummerer Hedrich sammen med andre forskere i kortform den internasjonale forskningen om de eksisterende sprøyterom slik: «De tilgjengelige erfaringene tyder på at sprøyterom når målgruppen av brukere, reduserer det offentlige ubehag forbundet med åpne stoffmarkeder, blir rimelig godt mottatt i de lokale omgivelsene, håndterer overdoser med suksess, bidrar til stabilisering eller forbedring i helse og risikoatferd og skaper kontakt til relevante helsetjenester og sosialtjenester. Videre er det nytt materiale som peker på reduksjon i overdosedød på lokalnivå i en del tyske byer.» (Kimber et al. 2003).

TIL SLUTT

og for egen regning: Det er viktigst å hjelpe der nøden er størst. Hedrichs rapport understreker at sprøyterommene er nødvendige for dem som ikke kan nås på andre måter. Alternativet er å si rett ut at denne gruppa av forhutlete, syke, fattige og hjemløse mennesker er for liten eller for ubetydelig til at det er god ressursbruk å hjelpe dem. Da kan resultatet raskt bli fronter mot tigging og formålsløs jaging og plaging av allerede hardt plagete mennesker.