FØRSTEDAMER: Dronning Sonja legger ned blomster ved Camilla Collett-statuen i Slottsparken i anledning 100 års stemmerettsjubileet for kvinner.
Foto: Berit Roald / NTB scanpix
FØRSTEDAMER: Dronning Sonja legger ned blomster ved Camilla Collett-statuen i Slottsparken i anledning 100 års stemmerettsjubileet for kvinner. Foto: Berit Roald / NTB scanpixVis mer

Et år med festtaler

Det var mye å feire i stemmerettsåret. Det ble knapt plass til annet.

Kommentar

Jubileer er i sin natur tilbakeskuende. En hyllest til begivenheter og menneskene som gikk foran. I markeringen av at det i år er 100 år sida kvinner fikk stemmerett, var det mange førstedamer som skulle feires for å ha kjempet fram rettigheter som i dag tas for gitt. Flere av dem var relativt ukjente for folk flest, og festtalene ble dermed også en historietime for dem som deltok på de mange arrangementene landet rundt.
Alt det er vel og bra. Damene fortjente en skikkelig fest, og mange utenom det offisielle programmet benyttet anledningen til å arrangere både konferanser og debatter. Aschehoug publiserte en bokserie, Stemmer, og avisenes debattsider var hele våren fulle av kronikker om temaet.
Men midt i all historien, føltes markeringen likevel paradoksalt historieløs. Med få unntak, var feiringen påfallende lite kontroversiell og fremtidsrettet. Kanskje skyldtes det et velmenende ønske om å inkludere flest mulig ved å lage en politisk nøytral folkefest, men dermed gikk man også glipp av en anledning til å gjøre jubileet relevant for nye generasjoner.

Kampen for stemmerett var ingen festforestilling. Det var beinhard politikk som i likhet med alle radikale endringer først ble møtt med latterliggjøring, så heftig motstand, før tanken sakte og motvillig fikk aksept. Hvis det skulle feires, holder det ikke med blomster og kransnedleggelse.
Gina Krog og de andre førstedamene hadde fortjent en politisk markering mer i deres ånd. En vilje til fortsatt å lage ny politikk. Den rødgrønne regjeringen hadde flere sjanser. Ja, nærmest lissepasninger. Det var bare å sette ballen i mål. Den kunne ha fulgt opp anbefalingene i NOU'en fra sitt eget likestillingsutvalg med større kraft enn den slappe likestillingsmeldingen, som den nye regjeringen allerede har forkastet. Den kunne endelig ha fått på plass et effektivt diskrimineringsvern. Den kunne ha skåret gjennom i den endeløse deltidsdebatten.
Det hadde vært markeringer som hyllet politikken så vel som pionerene.

I stedet har faktisk jubileumsåret budt på debatter om likestilling, men utilsiktet og snarere i revers enn fremtidsrettet. Etter tiår med krangling om barnehager, foreldrepermisjon og kontantstøtte, holder vi fortsatt på med en ubendelig vilje til å stritte imot framskritt. Og en tilbakevendende tendens til å se likestilling ensidig i lys av barneomsorg og kjønnsroller, ikke i et bredere samfunnsperspektiv.
Leder av Spekter, Anne-Kari Bratten, kom trolig med årets mest kontroversielle utsagn, da hun i Dagbladet forleden oppfordret kvinner til å jobbe mer. Hun mener det er meningsløst at voksne, friske kvinner velger deltid, og at det ikke er bærekraftig på lengre sikt, verken for samfunnet eller kvinnene.
Det var dette perspektivet førstedamene hadde for både 100 år og 40 år sida; økonomisk uavhengighet og rettigheter så vel som plikter, utdanning, behovet for arbeidskraft og tilrettelegging for å kombinere barn og jobb.

Med dagens velstand og en blå regjering som støtter seg på KrF, er suksessoppskriften mange land misunner oss blitt overraskende kontroversiell, og selv ikke abortloven er hellig. Likestillingsminister Solveig Horne innrømmet i den siste spørretimen i Stortinget før jul at å nå målet om likestilling ville ta lengre tid med den nye regjeringens prioriteringer i familiepolitikken, som det nå heter.
Hun har tidligere hevdet at den gruppen som er mest diskriminert i Norge er hjemmeværende kvinner. Den så neppe Gina Krog komme for 100 år sida, eller salige Ibsen, for den saks skyld.

Erna Solberg er heldigvis fortsatt på ballen, tross konsesjoner til de mer konservative, når hun ønsker å gjøre noe med kjønnsforskjellene i utdanning og arbeidsmarked. Klarer hun det, er det en ny liten revolusjon. Det er ikke minst store utfordringer når det gjelder minoriteter, som Horne som ansvarlig statsråd på området, bør vite har det litt tøffere enn frivillig hjemmeværende.

Stemmerettsåret handlet ikke bare om kvinner, men om hvordan det norske samfunn kan gi og kreve like rettigheter og plikter for alle som lever her. Dit har vi fortsatt et stykke å gå. Det er mulig det vil bli grundigere debattert i neste års feiring av 200 årsjubileet for Grunnloven som er mer omfattende og har atskillig mer penger å rutte med. Det blir forhåpentlig plass til mer enn en hyllest av Christian Magnus Falsen og mennene på Eidsvoll.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook