Et år med Shakespeare

Spennende fortelling om et år i Shakespeares liv, men ikke uten problemer.

BOK: Jarlen av Essex, nylig hjemkommet fra et mislykket opphold på de irske slagmarker, stormer forbi vaktene på slottet i Nonsuch og inn i monarkens soverom. Der overrumpler han en aldrende dronning som «nettopp har stått opp, med håret om ansiktet». Vi snakker om universets mest forfengelige 67-åring. Og attpåtil om en jarl som allerede var assosiert med kupplaner. Da Essex styrtet inn i soveværelset til Elizabeth I, må han altså ha mistet hodet. Som straff ble han snart hodeløs på mindre metaforisk vis.

EN AV DE STORE styrkene ved den amerikanske litteraturforskeren James Shapiros bok om året 1599 er at han, i tillegg til å være en god forteller, får fram forbindelsene mellom historiske begivenheter som Essex, majestetsfornærmelse og Shakespeares skuespill. For det er Shakespeare som motiverer «1599», et år da han, ifølge Shapiro, skrev både «Henrik V», «Julius Cæsar», «As You Like It» og «Hamlet». Eksempelvis belegger Shapiro forholdet mellom den upopulære krigen i Irland og skuespillet «Henrik V» gjennom å spore forbindelser både til manuskript og trykt tekst. Og han etablerer overbevisende sammenhenger mellom Lancelot Andrewes\' hoffprekener og Henriks berømte tale på St. Crispin-dagen. Her sirkulerer kulturens energier fritt, uten tanke på at om de befinner seg innenfor eller utenfor estetikken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

1599 BEGYNNER imidlertid ikke med jarlen av Essex, men med den dramatiske fortellingen om en gruppe skuespillere som sliter seg gjennom et London i snøstorm. Det er 28. desember 1598. Gruppen er på vei til ei tomt i byens nordlige utkant, for å ta med seg tømmeret fra et slitent teaterbygg, shippe det over Themsen, for så å få satt opp sitt nye teater. En av rivningsmennene var antakelig den 35-årige dramatikeren William Shakespeare. The Globe ble det første London-teatret bygd av skuespillere for skuespillere.

SHAPIRO SATSER på det antropologen Clifford Geertz har kalt «tjukk beskrivelse». Istedenfor nok en biografi om Shakespeares liv, skriver Shapiro altså heller i detalj om ett av dramatikerens 52 leveår. Slik utforsker han de subtile forbindelsene mellom litteratur og historie. Slik makter han å fintenke rundt litteraturens betingelser. I 1599 hadde London en befolkning på 200 000. Og de to største teatrene tok så mange som 3000 mennesker hver. Hvis et populært stykke gikk i fjorten dager, kunne så mye som 15 prosent av Londons befolkning ha sett det. Og Shakespeare og hans ensemble hadde et publikum som forventet at nettopp teatret skulle vise dem hvordan verden hang sammen.Dessuten var The Globe en verden i seg selv. Shakespeares ensemble la premisser for utformingen av skuespillene. «Hamlet» ville blitt et annet stykke, hevder Shapiro, om Shakespeare ikke hadde hatt sin stjerneskuespiller Richard Burbage i tankene da han skrev det. Og en begavet gutteskuespiller var en av forutsetningene for den kompliserte Rosalind-rollen i «As You Like It», med en fjerdedel av stykkets replikker. Kanskje var det også på dette tidspunkt «The Chamberlain\'s Men» kvittet seg med den berømte klovnen Will Kemp. En slik tese passer godt med den uventede avskjeden med Falstaff i «Henrik V». (Året etter skal Kemp ha referert til sin tidligere kollega som «Shakerags», et mulig tegn på at den store klovns humoristiske sans dessuten begynte å bli noe tynnslitt.)

SHAKESPEARE ETTERLOT seg ingen brev, ingen dagbøker. De portretter vi har av ham, er posthume. All verdens biografiske selskap har grunn til å stoppe sine biografidebatter for å ofre ett minutts stillhet til tanken på at Shakespeares datter Judith levde i nesten et halvt århundre etter farens død - uten at noen brydde seg om å oppsøke henne.Vi vet altså lite om Shakespeares privatliv. Men det betyr ikke at den kunnskap bøker som Shapiros frambringer ikke gir større innsikt i hvordan Shakespeare arbeidet, hvorfor hans tekster ble som de ble og hva de nå kan bety. Men her handler det, som Shapiro innrømmer, mindre om Shakespeare «in love» enn om Shakespeare «at work». I 1599 er vi langt fra myten om forfatteren som «aldri strøk en linje» . «1599» er blitt en svært leseverdig bok; likevel er den svært problematisk. Shapiro lar nemlig være å synliggjøre usikkerheten ved mye av det han presenterer. Dermed balanserer denne fotnoteløse og ikke-refererende framstillingen på kanten av det uredelige. Shapiro låner fritt fra andres forskning og glatter over striden rundt såkalte kjensgjerninger, særlig dateringen av skuespillene. Eksempelvis er påstanden om at Shakespeare skrev første utgave av «Hamlet» på høsten 1599 høyst kontroversiell. Det er mulig at Shakespeare begynte på «Hamlet» i 1599, men han gjorde den antakelig ikke ferdig før i 1600 eller 1601. Han kan til og med ha skrevet første kladd før 1599. Og hvis Hamlet ikke ble skrevet i dette året, blir flere av forbindelsene mellom det historiske og det litterære også problematiske. Da blir endatil mye av selve premisset for boka, 1599 som kunstnerisk vendepunkt for Shakespeare, borte.

SELV OM GEVINSTENE ved å ta for seg ett enkelt år er store, har Shapiro blitt fristet til å legge inn vel mange monumentale vendepunkter i sitt utvalgte år, på bekostning av historiens noe jevnere strøm. Det har uten tvil en symbolverdi at det er i dette året The East India Company grunnlegges, at vi, med utsikt fra det 21. århundre, kan øyne begynnelsen på handelsborgerskapets framvekst, kanskje endatil på den globale kapitalismen. Men når Shapiro også får Essex\' nederlag samme år til å bety slutten på de ridderlige idealer, blir det for mye brudd for min smak. Historiens lange tid, la longue durée, ofres på årets alter.I Ben Jonsons berømte hyllest i den første folioutgaven av Shakespeares skuespill, heter det både at Shakespeare «ikke tilhørte noen tid» og at han var selve «tidsånden». Generelt får vi servert uendelig mye «tidløs» Shakespeare; her får vi en som levde og skrev i sin tid. Shapiro makter å gi et overbevisende bilde av en Shakespeare som ikke var falt ned fra månen, slik romantikeren Coleridge hevdet; 1599 viser oss en Shakespeare som tilhørte et annet planetarisk system, The Globe.