FILM: Når nazistenes konsentrasjonsleire skildres på film er det som regel badet i skyggen av et skjebnetungt alvor, kastet av etterpåklokskapens sorgfulle lys. Og med dette historiske perspektivet som utgangspunkt oppstår det ofte en distanse mellom leirenes perverse og grusomme funksjon og den sobre og tidvis nærmest abstrakte forståelsen av menneskehetens forbrytelser mot seg selv. Laszlo Nemes? forbløffende spillefilmdebut «Sauls sønn» er imidlertid noe ganske annet, for her skildres Auschwitz-Birkenau som en kaotisk labyrint av fysiske, psykologiske og moralske overgrep som publikum verken får tid til å kontekstualisere eller fordøye.

Klaustrofobisk Filmen åpner med et utydelig bilde av mennesker på en grønn eng, og fra det øyeblikk hovedpersonen Saul Ausländer (Géza Röhrig) kommer gående inn i bilderammen og fokus, forlater ansiktet hans kun lerretet ved en håndfull anledninger. Nemes gir oss aldri noen oversiktsbilder over den beryktede tilintetgjørelsesleiren, men overlater snarere jobben med å tegne opp konturene til publikum via rykkvise, utydelige glimt som kan skimtes i bakgrunnen når Ausländer hvileløst forflytter seg rundt som en del av sonderkommandoene som bisto nazistene med likvideringen av jøder.