Et avgjørende øyeblikk

Det vi ikke har, er tid.

I går var 150 verdensledere samlet i FN for å diskutere klimaendringene. Her forteller FNs generalsekretær om bakgrunnen for møtet.

Hver dag ser vi nye bevis. Klimaendringer har blitt en personlig realitet for hver og en av oss på denne planeten. For bare et par dager siden, for å nevne det siste eksemplet, meldte amerikanske forskere at den arktiske iskalotten nå smelter fortere enn man trodde var mulig. I følge deres utregninger kommer 40 prosent av isen som dekker det arktiske havet til å være borte innen 2050. Tidligere rapporter har spådd at dette ikke kom til å skje før i neste århundre.

Sett i denne sammenhengen er det ikke rart at klimaendringer nå ligger øverst på den internasjonale politiske agendaen. Det er derfor jeg nå har invitert verdensledere til et FN-toppmøte. Jeg er svært urolig for at det vi gjør i dag ikke er tilstrekkelig

FN-toppmøtet er en politisk oppfordring til handling, en tid for alle land, store og små, til å gripe fatt i det moralske imperativet det er å takle klimaendringene med økt standhaftighet.Det er på tide vi forstår at det er i vår felles interesse å ta tak i problemet. Klimaendringene er et avgjørende spørsmål i vår tid.

De vitenskaplige resultatene er ikke til å misforstå. Tidligere i år la verdens dyktigste vitenskapsfolk, samlet i FNs klimapanel (IPCC), det fram enda klarere enn tidligere: Global oppvarming er en realitet. Hvis vi ikke handler, vil følgene være ødeleggende, om ikke katastrofale, de neste tiårene. Vi vet hva vi må gjøre. Vi har kostnadseffektive strategier og teknikker som kan benyttes. Vi er nødt til å angripe problemet umiddelbart.

Det vi ikke har, er tid. Da jeg tidligere denne måneden reiste rundt i Chad, så jeg med egne øyne den menneskelige kostnaden klimaendringene fører til. Rundt 20 millioner mennesker er avhengige av et innsjø- og elvesystem som i løpet av de siste 30 åra har blitt redusert til en tidel av sin opprinnelige størrelse. Akkurat nå bli hjemmene til hundretusenvis av mennesker vasket vekk av det verste regnveret i Afrikas historie. Dette er tegn på hva vi kan vente oss. De problemene vår generasjon nå møter, kommer til å bli verre for våre barn, spesielt hvis vi ikke griper inn.

Ved å kalle inn til et møte denne uka utfordrer jeg presidenter og statsministre til å utvise lederskap. Lederskap handler om valg, særlig vanskelige valg, og det handler om å gå nye veier. Det handler om visjoner og politisk vilje – evnen til å se framover mot det som må gjøres, og til å presse på for raskere endringer. Jeg vet det ikke alltid kommer til å være smertefritt. Men bare ved å handle tidsnok kan vi unngå enda større lidelser.

På samme tid må utviklingslandene også oppfordres og få muligheten til å være med på denne prosessen. Men løsningene våre kan ikke kreve umulige ofre. U-land har rett til vekst og økonomisk utvikling. De har rett til å komme seg ut av fattigdommen, med vår uavbrutte hjelp. I dette arbeidet må vi få med oss det private næringslivet, stimulere økonomisk aktivitet, benytte oss av nye finans- og markedstilpassede tilnærminger, overføre kunnskap og skape nye arbeidsplasser.

Jorda vår er skjørere enn vi tror. Hele økosystemer som opprettholder millioner av menneskelig står nå i fare for å bli ødelagte. I noen tilfeller står hele land og folkeslag – ikke bare dyrearter – i fare for å forsvinne. Og konsekvensene kjennes sterkest av dem som har minst ressurser, og som er minst ansvarlige for problemet. Dette er et moralsk spørsmål. Våre handlinger må nå styres av prinsipper om felles ansvar og det som er til det beste for fellesskapet.

Nasjonal handling må være det sentrale for vår innsats. Inntil nå har ikke innsatsen vært tilfredsstillende. Femten år etter FNs rammeavtale om klimaendringer i Rio og til år etter Kyotoavtalen (den første fristen går ut i 2012) øker fortsatt utslippene i industrialiserte land.

Nasjonale handlingsplaner alene er likevel ikke nok. Klimagasser tar ikke hensyn til nasjonale grenser. Dette, i tillegg til de omfattende politiske og økonomiske interessene som er involvert, gjør at internasjonalt samarbeid er påkrevet. Vi har et ideelt rammeverk til det formålet. Det kalles de forente nasjoner, FN, og det har alt som skal til for å være et forum der vi kan skape en meningsfylt, rettferdig, bærekraftig og langvarig løsning på den globale oppvarmingen. Denne løsningen må ikke bare føre til reduserte utslipp, men også være til hjelp for alle – særlig de mest sårbare – når det gjelder hvordan vi skal tilpasse oss effektene av klimaendringene, samt å sikre en bærekraftig utvikling.

I år står vi ved en korsvei. Styresmakter har erkjent de skremmende resultatene fra FNs klimapanel, og allmenn kunnskap om og erkjennelse av klimaendringene dominerer nå politiske dagsordener over hele verden. Jeg oppfordrer nå verdens ledere til å utøve lederskap. Til å handle. Å fortsette som før er ikke en mulighet.

På FNs konferanse om klimaendringer, som holdes på Bali i desember, er verdens regjeringer nødt til å arbeide med styrke og kreativitet for å skape et forhandlings-rameverk. Vi trenger en ny og omfattende avtale om klimaendringer som alle land kan slutte seg til.

Dette er et avgjørende øyeblikk for oss alle. Vi har et ansvar overfor framtidige generasjoner. Barnebarna våre vil være de som dømmer oss.

VERDENSLEDERE SAMLES:</B> I disse dager samles FNs generalsekretær Ban Ki-moons 150 verdensledere til klimamøte. Her sammen med tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som arbeider Ki-moons spesialutsending i klimaspørsmål.