Kanskje verdens beste opera, Puccinis «Tosca» framføres i Bodø, Harstad, Tromsø og Sandnes. På bildet Luciano Pavarotti og Carol Vaness fra en oppsetning i Royal Opera House i London, 2002. REUTERS/Ferran Paredes
Kanskje verdens beste opera, Puccinis «Tosca» framføres i Bodø, Harstad, Tromsø og Sandnes. På bildet Luciano Pavarotti og Carol Vaness fra en oppsetning i Royal Opera House i London, 2002. REUTERS/Ferran ParedesVis mer

KOMMENTAR KLASSISK

Et banebrytende prosjekt som flere bør gjøre

Distriktsoperaene gjør suksess.

Kommentar

Statsbudsjettets kulturkapittel bruker mest penger i de store byene, mens distriktene ofte kjemper om smulene. Norges åtte profesjonelle symfoniorkestre er lokalisert i Oslo (tre ensembler), Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø/Bodø. Operavirksomheten er enda mer omfattende, i tillegg til byene med fast orkester, er steder som blant andre Kristiansund, Nordfjordeid, Ringsaker, Halden og Steinvikholmen stabile produsenter av kvalitative oppsetninger.

Den Norske Opera & Ballett har fått gode rammebetingelser med et praktfullt operahus og leverer bra besøkstall. Innholdet som presenteres er stort sett av høy kvalitet, og internasjonalt har særlig Nasjonalballetten ledet av Ingrid Lorentzen hevdet seg på øverste hylle med mange glimrende kritikker og omtaler. Operaen i hovedstaden måtte imidlertid kjempe mange budsjettkamper for å realisere nybygget i Bjørvika.

Opera ellers i landet framføres oftest i konserthus som er laget også for annen virksomhet. Det er heller ikke nok publikumsgrunnlag mange steder for et helårlig tilbud, men avgrensede operauker og operafestivaler fungerer bra. Kristiansund har Norges eldste operahus, men «Festiviteten» fra 1914 er en altfor liten arena etter dagens krav. Opera Nordfjord har fått et av landets nyeste operabygg som fungerer ypperlig som en kunstnerisk kraft vegg i vegg med stedets videregående skole og regionen rundt. De byggeansvarlige ordnet scene, orkestergrav, sal og balkong, men droppet dessverre en bakscene slik at de samme kulissene blir stående framme hele tiden. I Norge er det en tendens til å kutte på de feile områdene og angre i ettertid. Opera Nordfjord er uansett en attraksjon.

Det settes opp opera overalt i Norge. Antakelig er det et behov for å oppleve et musikalsk drama på nært hold med ekte mennesker. Er det slik at Den Norske Opera & Ballett setter kunstnerisk dagsorden alene, mens resten av landet er røkla? Svaret er nei. Operaen i hovedstaden har desidert mest ressurser og drives året rundt. Det har derimot skjedd en viktig endring de siste årene andre steder. De sammenraskede amatørorkestrenes tid er heldigvis over, fordi de profesjonelle orkestrene har fått krav fra Kulturdepartementet om medvirkning også på det lokale operafeltet. Dette gir avgjørende musikalsk kompetanse som smitter over på hele produksjonen. Gledelig mange norske sangere har tatt sangutdannelse på høyt nivå og hevder seg godt hjemme og ute.

Tre norske distriktsoperaer har i høst etablert et banebrytende konsept. Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Opera Rogaland og Kilden Opera samproduserer operasjangerens kanskje største verk. Puccinis «Tosca» spilles i hver sin region med samme sangere, dirigent (Peter Szilvay) og regissør (Ingrid Forthun), men med det lokale symfoniorkesteret i graven. Rollene besettes av Nina Gravrok (Tosca), Christian Juslin (Cavaradossi), Kosma Ranuer (Scarpia), Kristian Krokslett (Spoletta) og Jørgen Backer (Sacrestano), m.fl. Dette er et samarbeid som har mye for seg, fordi format og scenisk resultat løftes til et helt nytt nivå. Premieren fant nylig sted i Kristiansand, og nå står Bodø, Harstad, Tromsø og Sandnes for tur. Norske kulturaktører bør gjøre slike prosjekter oftere.

Historien i «Tosca» er i denne versjonen flyttet til vår egen tid, et grep som viser at opera kan være dagsaktuell kunst som har noe å fortelle oss. «Tårnarien» og «Vissi d'arte» berører oss. Kjærlighet og svik går aldri av moten.