Et barn er født i Norge

Hun heter Roxana, og hun ble født i februar i år på Sykehuset Buskerud i Drammen. Hennes mor er tidligere lesbisk, og måtte derfor flykte fra Iran. Moren ble deretter døpt som kristen og deretter forelsket, gift og gravid med en flyktet, iransk kurder som altså er barnets far. Han er utvist fra Norge, men befinner seg fortsatt i landet. Til sitt nyfødte barn kommer han på besøk om natten. Ut av Norge må de og ut av Norge skal de, det er det ingen tvil om hos nemdleder Per Flatabø i Utlendingsnemda. Iranske og andre kvinner som har det dårlig kan ikke få opphold i Norge, det ville bli et for «betydelig antall» - for å bruke hans egne ord. Slik taler man fra Norges Høyesterett for flyktninger.

Magasinet til Dagbladet flytter blikket der det skal være i et anstendig land, nemlig på barnet som er født. I et rystende, vakkert, lyst bilde får vi se Roxana som er under to måneder gammel. I avslutningen av en skakende reportasje forsøker Dagbladets journalist å løfte dette barnet opp i synsfeltet til UNEs nemdsleder. Uten å lykkes. La ikke de små barn komme til UNE, hindre oss ikke, de skal ut med mor når de har fylt seks uker.

Vi vet nå at det lille barnet begynner å finne sammenheng i livet i Norge allerede fra dag 10, det er forskjell på dag og natt, og barnet gjenkjenner lukter, stemme, snart ansikt og håndlag. Meget tidlig etablerer barnet forventninger om tilgjengelighet, det vil si reaksjon fra de voksne omsorgspersonene. Det livsviktige prosjektet som på fagspråket heter samspill i kontekst er i gang. Ordet kontekst er sentralt, det vil si at barnet etter hvert finner sammenheng og system i det som skjer rundt og med det. Det vi snakker om er to biologiske systemer, og det ene er ikke mindre viktig enn det andre. Det dreier seg om barnets utviklingssystem som genene har sendt det til verden med for å bli tatt hånd om av mors (den voksnes) omsorgssystem. Barnets forutsigbare verden skal nå bygges, mens barnehjernen, i et intimt samspill mellom gener og erfaringer, foretar 250000 nye oppkoblinger i timen i våken tilstand! Barnehjernen er bruksavhengig (use dependent) sier de fremste amerikanske forskerne innen feltet. Den blir bygget av erfaringene. Etter hvert vet vi at tidlige påkjenninger som varer ved, kan trigge babyens stressystem og skade hjernen. De første erfaringene til en baby er totalt avhengig av funksjonen til den voksnes omsorgssystem, i Roxanas situasjon betyr det mor. Derfor er mors omsorgssystem absolutt, og med absolutt mener jeg absolutt, det mest vernetrengende i denne situasjonen.

Hovedspørsmålet er: Når blir mors omsorgssystem satt under press slik at det står i fare for å falle sammen? Det vet vi meget godt. Det er når mor er deprimert, eller når mor lever i konstant frykt. Og merk deg, Per Flatabø, barnets hjernebygg merker ikke forskjell på om mors omsorgssystem har raknet før eller etter avslag. Snart er Roxana på vei inn i det kanskje mest avgjørende livsavsnitt. Tilknytningsfasen. Fra 7-8-måneders alder sender genene frykten for ikke å bli beskyttet inn i livet til alle verdens barn. Den må være på plass før de begynner å gå, slik at de har en innskrevet livsforsikring som holder dem i nærheten av den trygge base, det vil si det tilgjengelige, voksne omsorgssystemet. Vi vet nå meget godt at barn under harde vilkår de første leveårene står i fare for å etablere en utrygg tilknytning, eller enda verre, en desorganisert tilknytning hvor kvaliteten i samspill og mellommenneskelig kontakt blir sjaltet ut. Alle blir like gode - eller like dårlige. I denne prosessen bygges hjernen hele tiden, og den blir stadig dyktigere til å systematisere.

To store program ligger deretter foran Roxana, og begge bygger på samspill i kontekst og trygg tilknytning. Det som er i full gang de første leveårene, kaller vi fagfolk utviklingen av arbeidsmodellene og etablering av emosjonsregulering. Kort sagt består det første i å etablere en livsvarig forventning om at verden er god og forutsigbar, eller omvendt. Emosjonsregulering er blitt et kjempetema i dagens barnepsykologi. Fordi vi vet en god del om hvordan vi kan forebygge at følelseslivet blir en livslang ferd på en fryktelig berg-og-dalbane. En skadet emosjonsregulering kan undergrave all opplevelse av å ha en god mental helse. De kloke og barmhjertige fagfolkene på Modum Bad, som tok Roxanas mor under sine beskyttende vinger i julen - da vi feiret at et barn er født - kan fortelle meget mer om hvor miserabelt voksenlivet kan bli når beskyttelsen av barndommen ikke blir tatt på alvor.

Det som skjer i Norge og Iran vet barnet intet om. Det eneste sentrum i Roxanas liv er hennes iranske mamma. UNE beveger seg på hellig grunn. De vil sende Roxana og mor ut av Norge fordi mor ikke lengre lever ut sin lesbiske legning. Ved å føde et barn i Norge har hun tapt sitt verneverd. Hvis UNE ikke tar hensyn til at det truede barnet er født og bor i Norge, og dermed er dekket av vår moral for vern av vergeløse, ja da har de krenket vår felles anstendighet. Og det har vi aldri gitt dem autoritet til å gjøre.

 ROXANA-SAKEN:  Hvis Utlendingsnemnda ikke tar hensyn til at det truede barnet er født og bor i Norge, har den krenket vår felles anstendighet. Agnete Brun/ Dagbladet
ROXANA-SAKEN: Hvis Utlendingsnemnda ikke tar hensyn til at det truede barnet er født og bor i Norge, har den krenket vår felles anstendighet. Agnete Brun/ Dagbladet Vis mer
Agnete Brun/ Dagbladet
Agnete Brun/ Dagbladet Vis mer