- Er IS  en trussel mot vesten eller er IS først og fremst en trussel mot sjiamuslimer og minoritetsgrupper i Irak og Syria? Spør kronikkforfatteren.   Foto: NTB Scanpix
- Er IS en trussel mot vesten eller er IS først og fremst en trussel mot sjiamuslimer og minoritetsgrupper i Irak og Syria? Spør kronikkforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Et bedragersk hysteri

For at kritikk skal kunne ha en reell funksjon trenger vi en fungerende offentlighet.

Meninger

«Vi lever i kritikkens tidsalder» sa en gang filosofen Immanuel Kant, og vi får håpe at dette gjelder fortsatt. Kritikk og debatt er fundamentalt for et demokrati. For et moderne demokrati er ikke styrt av en ufeilbarlig fremtidsutopi, men prosedyrer som skal sørge for at vi som samfunn skal kunne ta de beste løpende og langsiktige beslutningene på vei inn i fremtiden. Et demokrati fungerer godt hvis det klarer å gjennomføre beslutningsprosesser basert på en vurdering av flest mulig alternative handlingsmuligheter. 

Til grunn for ytringsfriheten ligger det en erkjennelse av at vi ikke tiltror noen enkeltperson eller enkeltinstitusjon en evne til å komme opp med alle alternativer, argumenter og vurderinger alene. Et demokratisk lederskap må ikke bare tåle å ta imot kritikk, men se på kritikk og meningsutveksling som en innvendig del av det å lede. Når ytringsfriheten begrenses så begrenses derfor også styringsevnen til de som styrer og dermed evnen til en «positiv utvikling» for et gitt samfunn.

I et demokrati tenker man seg altså at vi tar små men langsiktige skritt i riktig retning, og disse skrittene er blant annet muliggjort av kritikk, der ytringsfriheten er en forutsetning for denne. Det er dette som er ytringsfrihetens funksjon. Den skal ikke primært brukes til å slå seg selv på brystet med.  For at kritikk skal kunne bli fremført trenger vi derimot en fungerende offentlighet — en borgerlig offentlighet som filosofen Jürgen Habermas kaller det. Det er en offentlighet som er i stand til å forbinde kritikk, debatt og argumentasjon med handling og fungerende beslutningsprosesser.  I sum betyr dette at man i et samfunn kan «ha ytringsfrihet» uten at ytringsfrihetens funksjon ivaretas. Det kan skje ved at man «bruker opp offentligheten» ved å diskutere temaer som er frakoblet de beslutningene som er reelt viktige for et samfunn å ta stilling til for å være vitalt på høyden med seg selv.   

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sharam Alghasi retter i en kronikk i Dagbladet (13.02) oppmerksomheten mot de hysteriske tilstandene som retter seg mot vestlige muslimer i dag: Alt en person med muslimsk bakgrunn gjør blir satt inn i en muslimsk kontekst.

Opprinnelsen til disse «tilstandene» stammer imidlertid fra en offentlighet som har mistet bakkekontakten. Hvor stor trussel er egentlig Islam? Hvor stor trussel utgjør islamsk terrorisme? Hvor interessant og hvor relevant er det å forholde seg til terroraksjoner i Afrika og i arabiske land, eller for den sakens skyld i Europa? Er IS en trussel mot vesten eller er IS først og fremst en trussel mot sjiamuslimer og minoritetsgrupper i Irak og Syria? Hvor viktig disse spørsmålene er avhenger helt av hvor viktig vi lar de være. For øyeblikket ser det ikke ut til å være plass til stort annet enn «Islam». Selv om denne sireneaktige oppmerksomheten er et problem er det imidlertid et enda større problem at all denne oppmerksomheten ikke fører til en økt forståelse av konflikten.

Man skal ikke veldig langt tilbake i tid for å finne tilbake til en allment akseptert forståelse av «terror og angrep på uskyldig sivile» som et fattigmannsekko skapt av vestens militæraksjoner og globale dominans. Denne tolkningen hører vi ikke lenger fra armadaen av «eksperter på Midtøsten og Islam». Vi hører ikke lenger om muligheten for at det vi ser av «meningsløse drap på sivile» også foregår når vestlige land skal «forsvare seg mot trusselen fra øst».  Vi hører ikke lenger noe om hvilke verdier og friheter «vi» begrenser ved «vår» dominans i muslimske land. Disse spørsmålene har vi sluttet å bruke tid på, for isteden å bruke all vår tid og oppmerksomhet på å holde opp Islam som «Det Andre», samt å holde den ekkokammeraktige og kontekstløsrevne diskusjonen om ytringsfrihet varm. Den offentlige samtalen som «trusselen Islam» genererer er derfor så å si uten verdi. Av den grunn er det også et sterkt misforhold mellom den oppmerksomheten dette saksfeltet får og den reelle interessen den har. Av dette følger det også at «Islamhysteriet» er en større trussel mot ytringsfrihetens funksjon enn den trusselen som stammer fra terror og trusler om vold.

Slik som det er nå, pågår det beslutningsprosesser på helt andre samfunnsområder som har store og langsiktige virkninger for det samfunnet vi lever i, uten at dette debatteres på et nivå og med et alvor som er et demokrati verdig.