Et bedre liv

– Jeg har løyet for deg, sier hun og ser ned i sengeteppet mens hun fikler nervøst med sokkene til datteren min.

– Jeg har noe jeg trenger å fortelle deg. Er du klar?

Vi sitter og bretter klær, au pairen og jeg. Det er nyttårsaften. Ute er alt dekket av hvit rimfrost.

– Ja, svarer jeg spørrende. Hva er det du trenger å fortelle meg?

– Jeg har barn. En jente og en gutt. Like gamle som dine. Kan du tilgi meg?

Jeg blir uvel. Svimmel og rar. Så husker jeg strekkmerkene som avslørte seg da hun bøyde seg ned for å plukke opp legoklosser. Jeg husker at jeg raskt feide tanken vekk med at hun jo hadde sagt hun var singel og barnløs da jeg spurte henne, før vi skrev kontrakt. Jeg tenker på alle gangene jeg har rost henne for å ha et usedvanlig godt håndlag med den minste datteren min. Hvordan hun med trygge bevegelser, og en sang jeg ikke forsto, alltid fikk henne til å sove. Hun sang ikke for mitt barn, men for sine egne tusenvis av mil borte.

De fleste som søker om au pair-visum i Norge vet at norske kvinner ikke vil ha en au pair med barn. Tanken på at en mor skal trøste våre barn mens hun lengter etter sine egne, blir for tøff for oss. Vi trenger hjelp til å takle vår egen virkelighet, men orker ikke å forholde oss til deres. Og de fillipinske jentene vet dette. Derfor holder de tett. I tillegg til å ha et savn vi ikke er i stand til å forstå, må de bære savnet i hemmelighet. Tilgi?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Au pair-ordningen er moden for bedre reguleringer. Det er forkastelig at ikke au pairer har en organisasjon i ryggen som hjelper dem når kontrakten brytes, eller når noen utsettes for urimelig behandling. Men en slik debatt fortjener å starte på et bedre grunnlag enn det Marthe Michelet gjør i Dagbladet mandag 1. desember.

Angrep på au pair-ordningen er dessverre ofte gjennomsyret av at motstanderen tror sine norske holdninger er overførbare på resten av verdenen, uansett virkelighet. Kan det være prinsipielle moralske problemer med at noen av oss prioriterer å kjøpe hjelp i hverdagen? I vår verden må det da være bedre å bruke penger på tjenester enn på forbruk? Det er slik at verdensbildet, sett fra Norge, har endret seg fra en tid da det var vanlig å kjøpe ufaglært arbeidskraft. Åpnere grenser gjør at mennesker benytter seg av mulighetene de har for å skaffe et bedre liv for seg og sine. Det er vel bedre å tilrettelegge for slike muligheter, enn å stoppe dem fordi det gir oss et moralsk ubehag og sender signaler fra en tid da rammene rundt «Herskap og tjenere» var ufravikelig?

Virkeligheten for mange av disse kvinnene er at de holder liv i familien sin gjennom «lommepengene» fra norske vertsfamilier. For mange er alternativet en minimal fabrikklønn som knapt dekker utgifter til mat. For mange av dem må også livet i hjemlandet leves flere dagsreiser unna familien. Så gjør vi disse jentene en tjeneste ved å la dem redde oss fra tøyvasken og tidsklemma? Overhodet ikke. Men i hvilken grad det er riktig å kalle dette for en pervertert ordning, slik Michelet gjør, er jeg mer usikker på. Det perverterte i denne sammenhengen er vel heller at vi lever i en verden der mødre er nødt til å reise halve kloden rundt for å holde liv i familie sin. Men er det riktig å stenge dørene for dem på grunn av et politisk korrekt ubehag?

Jeg har det siste året tilbrakt mye tid sammen med au pairen som bor hos oss nå. Hun har ikke barn, men en hjertesyk mor som ikke klarer å betale avdragene på pacemakeren uten hennes hjelp. Og jeg er fullt ut klar over at for en del vertsfamilier er au pairen en sval skygge. En som gjør livet lettere uten å kreve noe tilbake. Men slik er det langt fra for alle. Hos oss, i likhet med mange andre, sitter vi i sofaen sammen. Vi spiser sammen, gjør husarbeid og har det hyggelig sammen. Og jeg har i løpet av dette året rukket å få et relativt godt innblikk i hvordan mange av au pairene i Oslo har det, på godt og vondt. Jeg vet i stor grad hvilke forhold mange jobber under, hvor mye de tjener, hvilke fremtidsdrømmer de har. Og jeg vet langt mer om livet på Filipinene enn jeg gjorde før. Au pairen som bor hos oss har blitt kjent med en hverdag helt annerledes enn den hun ble født inn i. Etter et halvår på norskkurs, leser hun nå «Karius og Baktus» med den største selvfølgelighet. Hun reiser til Sverige for å handle, synger karaoke på danskebåten og drømmer om å studere pedagogikk på høyskolen i Oslo. En lite representativ solskinnshistorie? Jeg tror ikke det. Og om det er en solskinnshistorie, det vet jeg ikke.

Men det er heller ikke riktig som det ofte blir påstått at «alle vet at velbemidlede familier betaler for denne arbeidskraften med kontantstøtte». Forutsetningen for å få kontantstøtte er at familien har barn under tre år hjemme, i stedet for i barnehagen. Ikke at dette ikke hender, men det gjelder neppe mange.

Det stemmer, etter min erfaring, heller ikke at «flere og flere au pairer» har gjeld til vertsfamiliene sine for flybilletten hit som trekkes av lønna og setter dem i et gjeldsforhold. En situasjon som etter Michelets beskrivelse minner mest om forholdet et traffickingoffer har til halliken sin, der hun ikke oppnår frihet før gjelda er betalt. Etter å ha snakket med flere au pairer og vertsfamilier har jeg ikke hørt om en eneste en som ikke har fått flybilletten til Norge dekket av vertsfamilien. I tillegg får mange også dekket en ekstra tur-retur billett det andre året de er i Norge, slik at de kan tilbringe sommerferien sin på Filipinene.

Etter at UDI reviderte au pair-kontrakten i fjor, plikter nå vertsfamilien å dekke utgifter til norskundervisning på inntil 6000 kroner per år. I følge avdelingslederen for Aftenskolen i Oslo er rundt 50 % av elevene som tar norsk for fremmedspråklige au pairer, og tallet er økende.

Disse jentene er langt borte fra familie og venner. At de etter en fem til seks timers arbeidsdag ønsker å være sammen med noen som snakker språket, som de deler religion, interesser og problemer med ser jeg på utelukkende som en sunn ting.

Så la oss diskutere hvorvidt det er etisk rett eller galt at mennesker flytter fra et land til et annet for å skape en fremtid for seg og sine, om det moralsk riktige er å stenge eller åpne dørene for dem. Og om regelverket rundt en utsatt og i stor grad forsvarsløs gruppe er godt nok. Men la oss gjøre det på en skikkelig måte uten bakenforliggende agendaer og med respekt for dem det gjelder. For som au pairen som hjelper oss i huset sa da jeg oversatte Dagbladets «Signaler»-kommentar for henne på mandag.

– Dette er veldig ubehagelig. Jeg gjør en innsats, og det er vondt å se at jeg ikke blir respektert for det.