Et bestillingsverk?

Graver-utvalget har hengt bjella på den katten politikerne har pekt ut. Rapporten er et ynkelig byggverk.

Det såkalte Graver-utvalget har rapportert. Forholdet mellom Utlendingsdirektoratet (UDI), dets utøvende praksis og de politiske retningslinjene er brennhett lesestoff, det etterlater inntrykk av at utvalget har gjort en god jobb. Graver og hans to kolleger har satt tingene på rett plass, utpekt ansvarlige og uttalt seg med en større suffisans enn de mest kvalifiserte leserne kan huske å ha sett i slike rapporter noen gang. Kommentatorer og journalister er ærbødige og lydhøre.Hmm. Har vi ikke vært med på dette før? Tydeligheten imponerer. Den får oss til å sperre øynene; dette var greier. I første omgangs kollektive lammelse blir vi servile. Det er få røster som reiser noen grunnleggende spørsmål. Og den politiske makten har hatt tid til å slipe knivene mot de få som likevel gjør det. Politikerne klarer å dekke over det som kan se ut som et noe frynsete resonnement i rapporten. Men bare nesten.

FOR EN utenforstående som følger saken med vanlig opparbeidet interessert skepsis, er det likevel et og annet som ligger igjen av ubesvarte ladninger. Den politiske makten fant ut at UDI-ledelsen ikke kunne granske seg selv og opprettet i stedet sin egen gransking. Jeg vet ikke om ordet «uavhengig» er blitt brukt, men her måtte altså politikerne selv gå inn og ta ansvaret. De ga utvalget dets mandat - og ser vel ut til å ha fått nettopp det de har bedt om. Slik sett har Graver-utvalget gjort en god jobb.Til og med presentasjonen av rapporten ble utført med slik temperatur av Hans Petter Graver at Davy Watne knapt kunne gjort det bedre. Alt var dermed lagt til rette. Erna Solberg var «forbannet» på sitt spesielle, flegmatisk bergenske vis. Viggo Johansen konstaterte gang på gang at dette var sterke saker. Bjarne Håkon Hanssen antok rollen som ansvarlig statsråd som mante til sindighet - men likevel; alvorlig er det, og spørsmålet om politianmeldelse ble mer og mer aktuelt utover kvelden. Dagfinn Høybråten er ikke overraskende opprørt. Andre har kastet seg på med lettkjøpte kvikkheter, Lars Sponheim også.

MEN SAKENS kjerne, da, disse 182 kurderne. Er det ikke grunn til å vurdere den? Den eneste som tok til orde for det, var representanten for NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) i NRKs Redaksjon21. Han forsøkte å få fram at det kanskje er politikerne her som har forsømt seg, ikke bare på utlendingslovens grunn, men også som voksne, moralsk ansvarlige mennesker. Men nei. Bjarne Håkon Hanssen hadde gjort leksen sin; dette handler om lojalitet til den politiske ledelsen og ikke noe annet.Men noen spørsmål kunne jeg nok tenke meg å få besvart før jeg også blir opprørt av rapportens barske toner. NRK-Dagsrevyen bringer en UDI-ansatt som «er villig» til å snakke - med andre ord; hun verifiserer påstander i utvalgsrapporten. Så kommer det fram at damen ikke lenger arbeider i UDI. Det virker i tillegg som om hun har stått ganske alene om sine fagstandpunkter i miljøet. Men har Dagsrevyen stilt spørsmål til seg selv om bruken og verdien av damens utfall mot sin tidligere arbeidsplass? Det virker ikke slik.

I DET HELE tatt sitter vi - «vi», det store publikummet som dette skuespillet er myntet på og skal tilfredsstille - med noen vesentlige spørsmål som ikke er besvart. Hvordan kan det ha seg at Graver-utvalget har én lovfortolkning og Justisdepartementets lovavdeling en annen? Så vidt jeg har forstått av referatene, gir både NOAS og Advokatforeningen uttrykk for den samme lovforståelsen som Justisdepartementet. Men Graver-utvalget velger likevel en annen konklusjon. Hvordan kan det ha seg?Det var det, da. For hvis UDI nå har operert innenfor lovverket, ville da en instruks om en annen praksis være i strid med det samme lovverket? Ville ikke Erna Solbergs - og nå tilsynelatende også Bjarne Håkon Hanssens - politiske føringer bli stående i et spenningsforhold med det Stortinget har bestemt? Graver-utvalget har gjort det lett for seg selv ved å forfekte en annen lovforståelse og dermed konkludere med at UDI har operert i det de kaller ytterkant av loven. Deres endelige konklusjoner faller samtidig på plass; det er UDI som er å klandre også juridisk, ikke politikerne. Dermed har Graver-utvalget gjort jobben sin for oppdragsgiverne og hengt bjella på den katten politikerne har pekt ut. Denne konstruksjonen av et resonnement virker som et akademisk ynkelig byggverk. Kommisjonen må altså velge sin egen lovfortolkning for å få resonnementet til å henge sammen. Alternativet ville være å sette oppdragsgiverne i et dilemma mellom anvendt politikk og respekt for loven.

DETTE LIKNER til forveksling på et bestillingsverk.Det er perspektivene i dette som er det skremmende. Etter presentasjonen av rapporten var det nærmest en opphetet tverrpolitisk enighet om hvem som måtte bære ansvaret. Sjelden ser vi Bjarne Håkon Hanssen og Per Sandberg så gjensidig omfavnende. Og midt oppe i dette troner Erna Solberg vel tilbake i søkelysets fokus, endog med støtte på riktig måte i riktig sak. Vi som prøver å erindre litt av hva som har foregått, husker litt fra hennes statsrådstid om stadig nye forskrifter og retningslinjer som byråkratiet hadde å innrette seg etter. Per Sandbergs fremskrittsparti har hele tiden truet i bakgrunnen med sin velkjente værhanepolitikk. Når denne trusselen er blitt for tydelig, har det vært på tide med en ny forskrift.

HVA GJØR SÅ et byråkrati som hele tiden blir stilt overfor nye retningslinjer samtidig som de har et lovverk å forholde seg til? Dessverre har vi ikke lenger noen Georg Apenes i norsk politikk, som har ryggrad nok til å vurdere også politiske handlinger opp mot nedfelte prinsipper og lovbestemmelser.De er hjertens enige om hva saken gjelder. Det er ikke snakk om asylsøkere som gjennom år har vært ofre, fordi værhanepolitikere tyr til skruppelløshet når det røyner litt på. Det er ikke snakk om hvorvidt de politiske forskriftene er i strid med både humanistisk tradisjon og lovhjemlet praksis. Det er snakk om at politikere krever lojalitet - og bare det. Og da står de sammen. Da blir det makta som rår, og makta ønsker å plassere ansvaret utenfor seg selv - det er sikrest med tanke på gallupen. Ingen våger å se fordomsfritt på det som har skjedd, enn si gjøre forsøk på å skifte rett og galt.Det er det skremmende.