I STUDIO: The Beatles lager popkunst i Abbey Road-studioet. Noen og førti år seinere er masterbåndene hentet ut av hvelvet og remastret for nyutgivelse på vinyl, av Abbey Roads teknikere og ingeniører. Alle foto: Apple Corps Ltd
I STUDIO: The Beatles lager popkunst i Abbey Road-studioet. Noen og førti år seinere er masterbåndene hentet ut av hvelvet og remastret for nyutgivelse på vinyl, av Abbey Roads teknikere og ingeniører. Alle foto: Apple Corps LtdVis mer

- Et bevis på at Gud eksisterer

La julesalget begynne: The Beatles-katalogen, remastret og nyutgitt på LP.

Han kjente nok et temmelig tungt søkk i magen, tekniker Guy Massey, da det kom et lite, tørt smell og en blafrende lyd fra Studer A80-spolebåndmaskinen i Abbey Road-studioet i London. Det var båndet som hadde røket.

Og ikke et hvilket som helst bånd: I spilleren satt det originale kvarttoms masterbåndet med The Beatles' «Please Please Me» fra 1963.

En pophistorisk steintavle, og som mange gamle masterbånd var det sprøtt og fullt av skjøter etter redigering, med lim som ikke lenger tålte belastningen. Massey fikk spleiset bitene sammen igjen, og konstaterte at alt var intakt.

TING STÅR PÅ SPILL når spoler av dette kalibret hentes ut av det klimakontrollerte hvelvet. De ansvarlige i Abbey Road hadde fått tillatelse fra Paul McCartney, Ringo Starr, Yoko Ono og Olivia Harrison til å spille av båndene én gang, i forbindelse med det storstilte remastringsprosjektet som har pågått med The Beatles-katalogen siden 2009.

Samtlige album ble avspilt på Studer-maskinen, og overført via en Prism analogkonverter i 24-bit/192 kHz oppløsning til harddisk for redigering på en digital arbeidsstasjon.

- Et bevis på at Gud eksisterer

Studeren var valgt ut ikke bare fordi den var en legendarisk studiomaskin, men også fordi lytteprøver viste at den hadde en lydsignatur som lå tettest mulig på maskinen som ble brukt da båndene ble innspilt. Man tar ikke lett på slikt. 

Artikkelen fortsetter under annonsen

NYUTGIVELSEN i 2009 av bandets katalog på cd i mono og stereo, og i en egen audiofil 24 bits stereoutgave på en grønn, epleformet minnepinne, var en begivenhet. Men mange vil nok mene at selve kulminasjonen kommer nå, med den etterlengtede boksen med 180 grams vinyl.

Det er selvsagt ingen tilfeldighet at den slippes nå. Det må jo være årets definitive julegave til den vinylelskende popnostalgikeren: 13 kilo analog pophistorie, fra «Please Please Me» til «Let It Be».

Man skulle jo tatt kledelig avstand til det industriellelle resirkuleringsaspektet ved en utgivelse som dette, men det er samtidig vanskelig å ikke la seg begeistre over innholdet.

Her har man det meste av popmusikkens utviklingskurve til dato, skapt av fire mann i en eksplosjon av komprimert kreativ genialitet gjennom ufattelige 13 album på bare syv år. 

- Et bevis på at Gud eksisterer

Nå blir det litt teknisk her, men heng på: Med utgangspunkt i remastringsjobben fra 2009 er alle platene mastret spesielt for vinyl, noe som blant annet betyr at nivåer er justert etter en frekvenskurve tilpasset vinylformatets lydmessige egenskaper. Det er i hovedsak de ukomprimerte 24 bits/192 kHz-filene med størst mulig dynamisk rekkevidde som er benyttet.

Unntakene er «Help!» og «Rubber Soul», som er mastret fra remiksene i cd-kvalitet gjort av Beatles-produsent George Martin i 1986, fordi de nå betraktes som de kunstnerisk definitive versjonene.

Det optimale, særlig fra et romatisk synspunkt, hadde nok vært en helanalog produksjon. Men svært mange av de siste tiåras beste vinylutgivelser har vært innom det digitale domenet.

Om ikke annet for fjerning av støy forårsaket av støv, dårlig lim i gamle båndspleiser og slitasje på masterbånd. Tilbakeført til analogt vil det lydmessige særpreget fra originalbåndene i teorien være intakt, og vinylmediets varme og deilige forvrengning tilføres uansett i produksjons- og avspillingsprosessen.

ANALOGE FEINSCHMECKERE som Donald Fagen og Walter Becker i  Steely Dan har for lengst tatt maksimalt høyoppløste digitale kopier av de originale mastebåndene sine, og bruker disse som grunnlag for nye vinylutgivelser. Båndene var i ferd med å tape seg i kvalitet, eller hadde kanskje allerede gjort det, og høyoppløst digital kopi var den beste måten å «fryse» lyden av bandets originalinnspillinger for ettertida. 

- Et bevis på at Gud eksisterer

De lydmessige inngrepene for The Beatles-har vært relativt konservative. Støyfjerning er ifølge de ansvarlige i Abbey Road benyttet på mindre enn fem minutter av totalt 525 minutter musikk, og da mest for å fjerne klikk og enkelte tilfeller av redigeringsfeil på originalinnspillingene, der det ble vurdert at dette «ikke ville skade integriteten til sangene». Dette siste er jeg litt usikker på — har man ikke da beveget seg farlig nær å omskrive historien?

Knirkingen i Ringos basstrommepedal er heldigvis intakt.

Bortsett fra at de er presset på tykkere og presumptivt bedre vinyl, er hvert album rent fysisk lagt så tett opptil originalen som overhodet mulig, slik den retroindustrielle håndboka forseskriver. På «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» har man for eksempel, etter noen mislykkede forsøk, klart å reprodusere nøyaktig hvordan musikken spiller i det låste sporet på slutten av side to. Etiketter og omslag er også nøyaktig reprodusert. Essensielt tilbehør som de flerfargede innerposene og utklippsfigurene i papp i «Sgt. Pepper's» og portrettbildene i «The Beatles», bedre kjent som Det Hvite Albumet, er på plass.

DEN TUNGE PAPPBOKSEN i svart med den hvite The Beatles-logoen rommer bandets tolv studioalbum, samt den opprinnelig doble EPen «Magical Mystery Tour» (utgitt som LP i USA), og den doble samleren «Past Masters» med singelkutt, ep-spor og rariteter som ikke finnes på albumene. Den koster — gulp — 4000 kroner, mens enkeltalbumene selges for rundt 220 kroner stykket og de doble for 350. Litt kjapp hoderegning tilsier at man slipper unna med vel 3300 kroner om man handler i løs vekt, og selvsagt langt mindre om man nøyer seg med å plukke noen favoritter.

Merutlegget på 700 kroner gir en hengslet pappboks å oppbevare platene i, og en meget påkostet coffee table-bok som imponerer mer med eksklusivt bildemateriale, glanset papirkvalitet og grafisk utstyr enn med tekstene til BBC-produsent Kevin Howlett.

- Et bevis på at Gud eksisterer

Det kan ikke kalles en spesielt god pakkepris etter rådende nyutgivelsesstandard.

Her er verken bakomvideoer, konsertopptak eller høyoppløst lyd på Blu-ray, medfølgende cd-versjoner, nedlastingskoder eller souvenirfjas av den typen for eksempel Pink Floyd har utstyrt sine siste bokser med.

DET ER NOK BEST SLIK. Det blir fort noe temmelig vulgært og kleint over de mest pimpede samleboksene. Vi har tross alt å gjøre med en katalog som står temmelig støtt på egne ben.

Eller, som stjerneprodusent Rick Rubin sier det: Med et bevis på Guds eksistens.

De remastrede digitale utgavene fra 2009 ga såvidt mye ny innsikt i The Beatles' musikk at møtet med vinylen to år seinere umulig kan gi helt den samme soniske aha-opplevelsen. Det er stort å høre disse platene i remastrede utgaver på 180 grams vinyl, og kresne vinylentusiaster vil ikke bli skuffet over det de hører.

- Et bevis på at Gud eksisterer

Det lydmessige spranget er bare ikke like stort som fra de elendige cd-utgavene fra 1987 til de nye utgavene i 2010.

Selv har jeg kost meg mye med de digitale 24-bitsversjonene som kom i 2010, og fra disse er heller ikke spranget til vinylen voldsomt langt. Men om du bare har hørt cd-utgavene, mener jeg disse vinylutgavene vil være en lydmessig åpenbaring — særlig om du har utstyr som evner å hente ut all informasjonen. Gleden over selve vinylformatet, de flotte omslagene og følelsen av å høre Betales-katalogen i all sin analoge herlighet, får du selvsagt med en hvilken som helst platesnurrer.

Det foreligger ingen informasjon om hvor platene er presset. Kvaliteten virker solid, med tilnærmet støyfrie overflater. I min boks var et par av platene ikke helt flate, særlig «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» hadde en markert bump for hver runde.

Sånt bør ikke forekomme i en boks til 4 laken, men der har du vinylformatet. Det går jo alltids an å prøve å bytte.

«The Beatles Stereo Vinyl Remasters» er uansett en begivenhet, også lydmessig. Dette er den klart beste utgaven av bandets musikk det er realistisk for en vanlig dødelig å skaffe seg på LP, og boksen er et samleobjekt og et historisk dokument.

- Et bevis på at Gud eksisterer

Men har du godt med Beatles-vinyl fra tidligere, klarer du deg nok fint uten.

Gudene skal vite at det finnes mye dårlig og middelmådig The Beatles-vinyl, men samtidig er det slående hvor mye bedre nesten en hvilken som helst Beatles-LP låter sammenliknet med en cd fra 1987, og hvor bra selv en gjennomsnittlig vinylpressing klarer seg sammenliknet med de remastrede cd-utgavene fra 2010.

DET ENESTE et produkt som dette aldri kan gi deg, er den varme, fuzzy følelsen av ekte vare som du får med den fine, gamle originalvinylen. Jeg ville nesten byttet bort denne boksen mot det tapte eksemplaret av «Abbey Road» som faren min kom hjem med fra London til guttene sine i 1969 eller -70.

Ta gjerne kontakt om du har et eksemplar med «OMDAHL» med rød Dyno-tape oppe i hjørnet.

«The Beatles Stereo Vinyl Remasters» er i salg fra i morgen, fredag. Spesielt ivrige sjeler i Oslo kan oppsøke utestedet Surround (Mono) i Strøget-passasjen, der Platebutikken Big Dipper og Beatles-klubben Norwegian Wood arrangerer slippfest fra klokka 21 i kveld. Avspilling av vinyl, quiz med det arrangørene kaller «tidenes festeste premie», og salg av boks og enkeltalbum fra midnatt.

- Et bevis på at Gud eksisterer

PS: Får du lyst på The Beatles-remasterne, men mangler platespiller eller 4000 kroner, selger Amazon fortsatt den flotte 24-bits-utgaven på grønn minnepinne for 1600 kroner, og Platekompaniet har cd-boksen i mono til 1400 kroner.