Et bibelsk grøss

En vakker kjærlighetshistorie. Med noe grusomt under.

BOK: Jon Fosse er den største dramatikeren vi har i vår tid. Seint i september kommer hans «Eg er vinden» opp på Nationaltheatrets Hovedscene, et kort drama iscenesatt av teatersjef Eirik Stubø selv. Men før det gir Det Norske Samlaget ut en kort fortelling av Fosse: «Andvake». På 75 små sider står mindre enn 20 000 ord. Ord om tanker som kverner, rolige, knappe ord om fortvilelse og desperasjon. Og langsomt vokser uroen fram hos leseren over det som ikke blir fortalt.

Selv om Jon Fosse nå er mest kjent som dramatiker, er han en svært erfaren prosaskribent. Han debuterte med romanen «Raudt, svart» for 24 år siden, og fulgte opp med «Stengd gitar» to år etter. Til sammen har han gitt ut åtte romaner og fem bøker med fortellinger og andre prosatekster siden.

Denne gangen er det en historisk fortelling Fosse har skrevet, handlingen er lagt til Bergen, eller Bjørgvin, i en udefinert, førindustriell tid. Og i Bjørgvin går et ungt par gjennom gatene. De har kommet som fremmede til byen, og alt de eier, bærer de i bylter. De er unge, hun er gravid. Det er like før hun skal føde. De har ikke noe sted å bo. De finner ingen som vil ta dem inn. Det er kaldt, og det regner.

Arketypiske situasjoner

Parallellene til bibelens Josef og Maria tydelige nok i fortellingens anslag. Samtidig flettes flere av vår kulturs grunnfabler inn. For Asle, som gutten heter, er ikke tømmermann. Han skal bli felespiller, som sin far og sin bestefar, den som spiller til bryllup – og til begravelser. Asle er blitt foreldreløs. Faren forsvant på havet, moren syknet hen og døde kort tid etter.

Mens jenta, Alida, er den uelskede av to søstre, om man vil et slags kvinnelig ekko av Kain. Hennes far forsvant da hun var liten, hun har en mor som aldri har likt henne, mora har alltid foretrukket søsteren. Alida har flyttet inn til Asle på lemmen i naustet, der han før bodde med sine foreldre. Men en dag, rett før Alida skal føde, kommer den nye eieren av naustet, og kaster dem ut. Og nå går de husløse, gatelangs i Bjørgvin.

Gjennom fortellingen opplever vi forskjellige arketypiske situasjoner rundt det å søke rom i en verden som ikke har plass til deg. De to blir forsøkt skilt. Noen vil alltids ta inn den en av dem, ikke den andre. Men de holder sammen, de holder av hverandre. De er utstøtte, med et fellesskap i sin ensomhet.

Uhyggelig effekt

I sin dramatikk er Foss kjennetegnet av korte, ofte gjentakende replikker i hverdagslig språk. Replikkene er der, som den delen av isfjellet som er synlig over vann. Det som ligger under, hører vi ikke. I «Andvake» finner vi de samme replikkene, men her er de montert inn i skikkelsenes tankestrømmer av ord, det kvernet som går i hodet mens aktørene tier.

Gjennom assosiasjoner går Asle og Alida ut av nåtidssituasjonen og tenker tilbake, og deres historie fortelles gjennom tilbakegløtt, drømmer. Assosiasjonsstrømmen flyter fra den til den andre, den kan skifte midt i en setning eller tanke. De kan følge en drøm eller et minne. Likevel er ikke ordstrømmen spesielt vanskelig å følge – historien er bygget rundt et fåtall hendelser og skikkelser, merkesteiner i parets liv.

Men så er det plutselig noe som ikke blir fortalt. Noe som har skjedd. Som leser lar man det ligge, selv om det ufortalte skurrer i hukommelsen. Helt til det skjer igjen, ett annet sted, og man skjønner. Det er en uhyggelig effekt, benyttet av en dyktig og svært bevisst historieforteller. Og det ufortalte gir oss en annen historie enn det fortalte, den vakre kjærlighetshistorien mellom de to unge og utstøtte må plutselig leses i lys av den andre, mørke fortellingen vi aner. For er vi det vi tenker på, eller er vi de handlinger vi utfører? Hos Jon Fosse dreier det seg om liv og død, om utstøtthet og tap, om forholdet mellom tanke og handling.

«Andvake» er blitt en liten sterk fortelling, fortalt av en forfatter som har funnet sitt eget, sterke språk til å gi rom til sin urovekkende, uhyggelige versjon av de grunnfortellinger vi har felles.