«Et blått lokomotiv nærmet seg. Først loddent, så tydeligere»

Les femte kapittel av «Blåblåmandag», hvor landet får en blå regjering, og noen mer uventede spådommer slår til.

NY STATSMINISTER: Erna presenterer sin blåblå regjering i den politiske underholdningsromanen «Blåblåmandag». Illustrasjon: Pål Dybwik.
NY STATSMINISTER: Erna presenterer sin blåblå regjering i den politiske underholdningsromanen «Blåblåmandag». Illustrasjon: Pål Dybwik.Vis mer

5. Slottsplassen er stedet å være en fredag

Kapittelet der landet får blåblå regjering og en fremmed bil står som en skummel hund i oppkjørselen til Karl Georg Byrkje.  

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.
Les 4. kapittel.

Tåka lå tjukk over Slottsplassen som i en alminnelig, britisk kriminalserie. Vaktene måtte innrømme at det var et poeng å se det gule Slottet gjennom tåka og lot den inngjerdede halvsirkelen av mediefolk få flytte 15-20 meter nærmere. Sendingen begynte tidlig. Alle nettavisene hadde direktesending og egne kommentatorer som satt og hakket ned selvfølgeligheter i påvente at noe skulle skje. Statsrådbilene sto litt på siden mot Drammensveien, to i bredden, ni i lengden.

Karl Georg Byrkje la Mac-en i fanget, beina på bordet og skiftet fra vgnett til NRK-sendingen for å kunne savne Geir Helljesen. Han likte å savne Geir Helljesen. NRK var skråsikre på et par av navnene. Erna som sjef, den fikk man ikke champagne for å gjette. Siv Jensen i Justis, Per Sandberg i Samferdsel. Nå som Skei Grande var ute av bildet, ble det spekulert rundt undervisning. Hun som på valgnatten hadde stått på plassen der Geir Helljesen pleide å stå, sa at undervisning ville vært en typisk post for en statsråd fra Venstre. Karl Georg Byrkje kjente stikkene fysisk i magen.

Karl Georg var tent og spent. De neste minuttene ville på så mange måter peke retning for Norge de neste fire årene. Var Anders Anunsen og Ketil Solvik Olsen med, eller hadde sirkussiden i Frp fått alt? Solvik Olsen som finansminister, tenkte Byrkje, men kom på at han ikke har snakket om annet enn handlingsregelen de siste årene og møtt motbør i Høyre. Han ventet å se Jan Tore Sanner og Julie Brodtkorb der. Han hadde tro på Andre Støylen, og da måtte det bli finansdepartementet. Kanskje Vidar Helgesen som utviklingsminister?

Hvis tipset fra Kjellen i Kultur slo til, ville han ha en del kort på hånden, uten å vite hvordan han skulle spille dem eller om han skulle spille dem. Som kulturforsker var han i utgangspunktet nervøs for hver nye kulturminister, for hver forandring. En for sterk kulturminister, det vil si en erfaren politiker som visste at det var flyten av penger og ikke særinteressers mandagsmorgenluner som gjaldt, ville låne makt fra departementet. Embedsverket holdt hjulene i gang. Noen ganger måtte de lage hjulene hvis statsråden ble for umulig og detaljkåt. Likevel sendte hun stadige signaler, og en av de farlige tingene med dette valgresultatet, var at kulturforskningen ville bli sett på med fylkeskommunale øyne. Så lenge Senterpartiet var holdt som gissel i det rødgrønne, kunne de være sikre på at desentralisering for desentraliseringens skyld fikk fortsette, at man brukte hjerneflukten fra distriktene som argument utad og at akademikere som bare ville pusle med kulturen sin kunne bo på de særeste av steder.

Karl Georg Byrkje tenkte at Grenlandsforskning måtte markere seg overfor statsråden i løpet av de første hundre dagene. Nei, de første femti dagene. Eller ti? De måtte grave frem noe eldre forskning, oppdatere den og presentere den som noe den nye kulturministeren kunne bruke, som hun eller han selv kunne tenkt. En flying start. Karl Georg Byrkje var klar for litt sell out, en ikke ukjent tanke for en ulykkelig Venstre-mann.

--

Der kom noe blått defilerende gjennom tåken. Et blått lokomotiv nærmet seg. Først loddent, så tydeligere, mindre og mindre lik konturene av Max Mekker fra Sesam Stasjon og stoppet foran sperringen som Erna Solberg. Bak henne tøt de ut av rekkene og forsøkte dandere seg som en regjering som hadde øvd lenge på formasjon, men det ble et kaos allerede første formiddag. Siv Jensen tok et steg til side og stampet rundt, plutselig sto hun halvannet steg foran Erna Solberg. Noen bak i rekkene sa noe. Jensen lo og rygget. Ordren kom nok fra Sanner, en nittitallshøyremann som kunne alle kodene og forventet at alle høyrefolk visste å ordne med både bestikk og kle seg ned hver fredag. Sanner trippet urolig. Kanskje han ikke rakk å gå på do før toget gikk. Han kikket bak, lente seg til side og i sekundene før alle kameraene konsentrerte seg om at Erna Solberg skulle begynne å snakke, så Karl Georg Byrkje noe. Jan Tore Sanner dyttet Solvik Olsen litt til siden og der sto hun, Marie Bech.

--

«Champagne, champagne, champagne», ropte Karl Georg Byrkje høyt. Han hadde aldri ropt eller hevet stemmen i løpet av sine åtte år ved Grenlandsforskning. Den danske praktikanten Gitte kom løpende.

«Se», sa Karl Georg, men bildet holdt fast på Erna. Sekundene ble til et langt minutt. Sonderingene, sa Erna. Felles plattform, sa Erna. Samarbeidsvilje, sa Erna. Var det ikke Marie Bech likevel? Hadde han sett feil?

Da Erna Solberg tok frem en hvit Moleskine, åpnet den med et rykk og leste listen, sa Karl Georg Byrkje et usikkert og lavmælt: «champagne».

Den ettermiddagen skiftet han på handikapdassen, kom ut i joggesko, snek seg over parkeringsplassen fordi det var ubehagelig for et kulturmenneske å bli sett i treningstøy utenfor treningsløypene. RunKeeper logget 37,23 minutter og han gikk den siste bakken hjem. Da han kom inn på grusen, stod en svart bil på plassen der Peugeoten pleide stå. Begge fremdørene gikk opp på likt, slik man bare ser på film. En mann og dame, kledd i dongeri, men med like, marineblå jakker stilte seg opp. Mannen snakket, nesten uten å bevege munnen:

«Byrkje? Karl Georg Byrkje?»
«Han bor der», pekte Karl Georg.
De to anonyme lente seg mot hverandre og konfererte lavt.
«Slapp av», sa Karl Georg Byrkje, «dere er kommet rett. Hva kan jeg hjelpe med.»
«Vi vil gjerne ha kontroll på noen bilder», sa kvinnen.
«Det er kona mi som er veveren.»
«Mo-rrrrr-o-klumpen», sa mannen mellom tennene.
«Vi er fra politiet. Noen som kjenner Marie Bech har anmodet oss om å få kontroll på noen bilder du skal ha tatt av henne på et seminar.»
«Kom inn, dere trenger ikke ta av skoene», sa Byrkje.

Nei. Det var ikke slik. Karl Georg tok seg i å ønske oppmerksomhet etter at Annemerete dro. Også denne type oppmerksomhet. Han var som en unge som allerede i oktober visste hva han fikk til jul og verket etter å si det høyt, men han var en del av et nettverk nå, et nettverk der ingen ennå visste om hverandre eller at han satt på en av nasjonens store hemmeligheter. Karl Georg Byrkje kjente at det ikke var nok. Aller helst ønsket han å sette seg ned med Annemerete og snakke rolig. Hva mente hun om valget? Hva tenkte hun på? Hva jobbet hun med for tiden? Når snakket hun sist med døtrene? Hva tenkte hun om fremtiden? Hva som helst, egentlig.

Huset måtte fylles med noe annet enn de gule postit-lappene fra Annemerete og alle eskene hennes på vei ut. Hun hadde vært innom. CD-ene hennes var borte. Det store svennestykket fra Kunsthøyskolen, sfinksen som kom ut gjennom kartet av Europa, var borte. Veggen var merkbart blekere der den store veven hadde hengt. Han stirret på firkanten. Veven hadde vært en del av det visuelle livet hans de siste to tiårene. Ikke at han hadde stoppet og studert den så nøye, nytt øyeblikket, nytolket eller kommentert bildet de siste årene. Nei, arbeidet hadde hengt der og vært noe blått som streifet øyene når han gikk trappa ned til vaskekjelleren.

Hvor ofte hadde de egentlig snakket om kunsten hennes? Om kunsten i det hele tatt? Han innrømmet det overfor seg selv på det overfylte vaskerommet: Han hadde vært en ironiker, en engstelig ironiker. Skeptisk til nye uttrykk, for det hadde alltid vært slik at straks han lærte seg å danse, satte noen på en annen sang. Karl Georg Byrkje hang sørgelig etter på noen felter. Det gikk blant annet ut over evnen til småprat i selskaper, ved samlinger og møter. I stedet for ekte interesse, perfeksjonerte han et nytt grep, å kunne surfe troverdig på overflatene og bruke enkle, innøvde spørsmål til å skaffe seg pausen han trengte før neste tema kom opp.

Hvis han skulle gå dypere heretter: Hadde han dybden i seg? Hvor dyp var Annemerete? Var det for sent? Det samme gjaldt Venstre: Var det virkelig for sent? Ville partiet nå smuldre opp og bli bydd frem til bikkjene, det vil si Arbeiderpartiet og Høyre. Kunne de reise seg igjen? Hvor lenge kunne de holde ut dritten i midten? Kunne partiet bestå som parti, ut over det å være et stadig mer nedbemannet kontor, en teknisk innordning? Var det verd bryet når det så ut som det siste folk skulle huske av Venstre i 2013 var en gjeng ungevenstreherrer med V-genser og Tom Ford-briller som skrålte i sosiale medier om hvor viktig det var for folk på steder som Skånevik og Kvernes å kunne velge vin i butikk?

Livet tester meg nå, tenkte Karl Georg Byrkje. Nå vil livet finne ut hva jeg er laget av. 47 år, fem-seks kilo fra å være slank. Et hus jeg må ut med over to millioner kroner for å beholde. En fire år gammel Peugeot som skranter like mye som sentrumssamarbeidet gjorde året før dette valget. Jeg blir prøvd, tenker han, og ville gjerne bli prøvd og utfordret i spørsmålet om bildene av Marie Bech. Dette var hans eneste taustige opp fra kjelleren.

--

Like nedenfor huset der han sto i vaskekjelleren og tvilte, passerte det en svart BMW en stund etter at den verste rush- og hyttetrafkken hadde gitt seg på Europaveien. Karl Georg satte seg i kurvstolen på verandaen med en øl. Kvinnen i bilen drakk Farris fra glassflaske. Den hentet hun ut fra det vesle kjøleskapet mellom setene. Hun hadde ikke sittet i baksetet på en bil siden mannen kjørte henne til fødestua og hjem fra fødestua. Det hadde aldri skjedd i en så fin bil, ikke med en slik følelse av ære og takknemlighet og aldri etter en slik dag.

Etter møtet med departementsråd Kjellen, som han likte å kalle seg, og de viktigste knektene i embedsverket på ettermiddagen, var hun sikker på at Norge klarte seg en helg uten statssekretærer og politiske rådgivere. De spurte henne om forslag, men hun var sikker på at dette var en øvelse hvor hun ikke trengte å ha noen mening. De nevnte kulturgutta fra Minerva, Nils August Andresen og Kristian Meisingset. De nevnte Anne Britt Gran fra BI. Hun nikket. De nevnte Georg Arnestad fra Høgskulen i Sogn og Fjordane. Da sa hun: «For gammel». De sa de skulle ordne alt, men personlig rådgiver burde hun selv velge ut fra kontinuitet, en som kjente henne og gjerne hjemfylket.

Hun var så trygg på at Norge gikk videre gjennom helga uten henne at hun ville bruke mandagen til møter med kulturlivet og institusjonene i Telemark. Grenlandsdistriktet hadde ikke hatt statsråder siden Terje Riis Johansen. Nå var det to. Hun hadde gløttet på nettavisene. Marie Bech var overraskelsen, den ukjente. Hun var det spennende kortet. Hun var den som skulle reversere bokloven, utviklingen på ABM-feltet og den statlige maktovertagelsen av et kulturliv som ellers hadde bare godt av private kroner, slik Knut Olav Åmås krevde på kommentarplass etter bare to timers skrivetid. Hun syntes hun hadde sett ham bakerst på kontoret under nøkkeloverrekkelsen. Han hadde stått der med en bunke våtservietter stikkende opp av lommen på den grå dressen.

Marie Bech visste det allerede hadde vært alarmfolk hjemme hos dem og montert det siste av utstyr, at routeren var skiftet ut med et enda tryggere nettverk og at hver festsigarett under kjøkkenvifta som kom ut av kontroll ville medføre utrykning. Brannvesenet kom uansett til en statsråd, selv om det var statsråden selv som ringte for å fortelle om festrøykingen og avlyse bæbubæbu. Dette hadde skjedd hjemme hos Anniken Huitfeldt på Jessheim hvor en krøllete litteraturanmelder hadde fyrt opp pipa.

Marie Bech spurte sjåføren om hvordan man pleide å gjøre det.
«Nummeret mitt er lagt inn på den nye telefonen din», sa han. «Du tekster eller ringer meg, helst ringing, og jeg er der i god tid. Når vil du starte mandag?»
«Det må jeg finne ut i helga. Det også.»
«Da tekster eller ringer du meg.»
«Jeg vil jo ikke misbruke deg», sa hun.
«Det er en vanlig feil nye statsråder gjør. De tenker på skyss som luksus, ikke som et arbeidsredskap. Denne bilen er din. Tenk at det skal være like lett som å kjøre selv til arrangementer, møter, kontoret og så videre.»
«Ja takk», sa hun.
«Og så har jeg taushetsplikt. Om alt. Samtaler, din person, gjester i bilen. Alt.»
«Det er jeg informert om.»
«Det betyr at du kan si hva du vil i samtaler og telefoner du tar i bilen. Munnen min er ZIP, sa han og viste ansiktet sitt i speilet. Jeg hører aldri noe. Jeg kjører og du er sjefen.»
Hun sjekket om alle mobilkontaktene hadde blitt over med til den nye telefonen og om hun fremdeles hadde nummeret til Karl Georg Byrkje lagret.

6. kapittel publiseres på Dagbladet.no i morgen.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer