Et brukbart forsvar?

Det er mer enn en måned til Forsvarsstudien 2007 foreligger, men allerede vet vi det meste om hva Forsvarssjefen vil gi som råd til regjeringen om framtidens forsvar. Aller mest ønsker han seg et operativt forsvar, men våre politikere og ansatte i forsvaret er heldigvis mer lunkne til økt militarisering av norsk utenrikspolitikk.

En viktig begrunnelse for de endringer som forsvarssjefen ønsker å gjennomføre er et mer anvendelig forsvar – nasjonalt og ikke minst i internasjonale operasjoner. Vi ønsker alle å få bort regimer som krenker menneskerettigheter, og bidra til mer rettferdige samfunn. Vi ønsker alle å bidra til fred, og hindre at lokale eliter bruker vold som redskap for å sikre maktposisjoner og rikdom. Og vi ønsker å være handlekraftige. Det er derfor ikke vanskelig å begrunne militære operasjoner i Afghanistan, Irak, Sudan eller andre steder hvor vi ser at regimer og lokale makteliter foretar grusomme overgrep mot egen befolkning. Men vi kan ikke forvente at våre soldater vil stille opp for den krigen som våre politikere til enhver tid mener er rettferdig. Kartleggingen som Forsvaret selv har gjennomført viser at under 40 % av deres ansatte ønsker å delta internasjonalt.

Det er heller ikke alltid at offisielle begrunnelser overlever konfrontasjonen med fakta. Suksess i fredsoperasjoner kan i følge FN kun måles ut fra et lands evne til å ivareta en langvarig og bærekraftig fred. Overgrepene er imidlertid økt, ikke redusert, som følge av den amerikanske okkupasjonen av Irak. Volden er økt, ikke redusert, som følge av NATOs militære operasjoner mot Taliban og senere militære støtte til det nye regimet i Afghanistan, der over to millioner mennesker fortsatt er på flukt og 130 000 er internt fordrevne i følge UNHCR. Det kan muligens finnes gode grunner for at norske soldater skal lede amerikanske bombefly mot mål på bakken i de afghanske fjellene, men vi vet at det ikke har gitt noe bidrag til stabilitet eller redusert brutaliteten som sivilbefolkningen opplever.

Det er ikke slik at fredsorganisasjonene sitter på unik kunnskap. Forsvarssjefen vet det samme som oss. Forsvaret har aldri vært bedre i stand til å evaluere den innsatsen som våre militære styrker yter rundt om kring på kloden. Vi antar at de gjør mer enn å telle ødelagte militære mål, og at de også vurderer om den militære innsatsen gir de resultater som er tiltenkt. Norske myndigheter kan ikke lenger skylde på manglende kunnskap. De vet at det vi gjør i Afghanistan ikke har skapt den nødvendige trygghet for Afghanerne, og at militær intervensjon ikke er noen oppskrift på fred.

Våre politikere har ment at fordi vi slåss for USA og NATO i Afghanistan, vil USA og NATO være mer villig til å delta militært i Norge. Denne taktikken avviser Forsvarssjefen i Dagbladet 24. september, ved å vise til at NATO er opptatt på andre fronter. Verden er ikke alltid rettferdig, og selv vår viktigste allierte og supermakten USA opplever budsjettgrenser for sin militære virksomhet. «Something’s got to give», og for USA vil det enkleste være å droppe militært nærvær i Europa i form av deltagelse på øvelser, våpenlagre og støtte til teknisk etterretning. Tross alt, hva skal man med militære øvelser når man allerede har flere kriger på gang?

Deltagelse i internasjonale operasjoner kan ikke bare forklares ut fra de argumenter som politikere og militære ledere fremmer i «åpent lende». Det er også andre forklaringer som fortjener oppmerksomhet: Aldri har Norge brukt mer og hatt planer om å investere mer i Forsvaret. Samtidig har vi knapt noensinne hatt et lavere militært trusselnivå. Selv Forsvarssjefen innser at det finnes budsjettgrenser for det norske forsvaret. Hans svar er å redusere driften, slik at vi får alle de moderne leketøyene som våre militære ledere ønsker seg. Med på laget har han en aggressiv norsk våpenindustri som nylig har inngått en rekordstor avtale med US Army. Mange vil lure på om vi her i realiteten veves tettere inn i industrielle nettverk som har ett formål: Maksimere omfanget på teknologisk avanserte våpenkontrakter, og sørge for innpass for amerikanske selskaper i et stadig vanskeligere europeisk marked. Selv om vi er et lite land, er et flykjøp med en kostnadsramme på 130 milliarder kroner verdt noen tjuvtriks – selv for selskaper som Lockheed Martin.

Forsvarssjefen har allerede skrevet og sagt mye i mediene om hva han mener et brukbart forsvar vil være. Noe han har sagt mindre om er hva den norske militære innsatsen har kostet for oss her i Norge og for dem vi har angrepet. La oss ta et tankeeksperiment. Det norske forsvar blir underlagt de samme krav til rapportering og måloppnåelse som for eksempel norsk bistand. Ville da våre politikere kunne rettferdiggjøre investeringer på 30 milliarder kroner årlig fra samfunnets side? Pengebruken i Forsvaret bør måles på om det skaper fred og sikkerhet, og ikke på om vi har det tøffeste utstyret.