Et brutalt godt gjensyn med andre verdenskrig

«Call of Duty: World at War» overrasker.

«CALL OF DUTY 4: Modern Warfare» var et av fjorårets beste spill. Da oppfølgeren ble kunngjort, var det likevel ikke bare grunn til å glede seg.

For det første er det foretatt en omrokering av utviklere, og Infinity Ward fikk igjen vise hva de var gode for etter at Treyarch hadde laget det temmelig uinspirerende «Call of Duty 3». Treyarch har nå nylig stått for både det siste «Spider-Man»-spillet og «James Bond: Quantum of Solace». Ingen av dem gjorde noe videre for å imponere undertegnede.

For det andre klarte spill nummer fire i serien å modernisere krigføringen ved å, eh, modernisere krigen. Vi befant oss i nåtid, langt vekk fra den allerede godt gjennomspilte andre verdenskrigen.

Oppfølgeren tar oss imidlertid tilbake igjen til skyttergraver og nazifiender mot slutten av krigen. Aner vi et spenstfattig hopp etter Wirkola?

DET ER EN GLEDE for meg å kunne si at alle negative forutanelser om «Call of Duty: World at War» blir gjort kraftig til skamme. Spillet er nemlig en intens og tvers gjennom velregissert berg-og-dal-bane der du som spiller får oppleve krigens brutaliteter på nært hold.

Basert på spillmotoren til «Call of Duty 4» har Treyarch klart å slå seg løs, samtidig som de ikke har veket langt fra spillseriens innarbeidede oppskrift. Her loses du gjennom den ene historiske kampsekvensen etter den andre, der alt som skjer stramt følger regi og manus - men ikke så stramt at du ikke også får boltre deg i tilsynelatende åpne områder.

Hovedmålsetningen er å skape en solid actionopplevelse, der du som spiller aldri må tenke på hvor du skal eller hva du skal gjøre. Det viktigste er hva du får se og alt du får skyte på veien - og det er mer enn nok av begge deler.

SPILLET LAR DEG stifte bekjentskap med to forskjellige soldater. Den ene er en amerikaner som slåss mot japanerne i Stillehavet, den andre er en russer som er med på å slå nazistene hele veien fra faderlandet og inn i løvens hule, Riksdagen i Berlin.

Scenarioene kan kanskje minne om ting vi allerede har spilt i tidligere krigsspill, men takket være teknologiframskrittet de siste årene er det hele framstilt med en til tider altfor ekstrem detaljriksom.

Grunnen til at det noen ganger nesten kan bli for mye, er at «Call of Duty: World at War» ikke en eneste gang forsøker å sminke på hvor jævlig krig som oftest er. Her sprenges folk i småbiter, de hyler og gurgler mens de lider en sakte og smertefull død, enten det er flammer eller kuler som ble deres skjebne.

Det hele forsterkes av dramatikken og det voksne språket som dine medsoldater tyr til, godt hjulpet av Kiefer Sutherland som et amerikansk befal og Gary Oldman som hjelpsom russisk medsoldat. Også musikken hjelper til med å løfte inntrykket - og for en gangs skyld er det ikke strykere og skarptrommer som gjelder, men moderne og stemningssettende musikk.

DET ER KNAPT ETT øyeblikk i spillet som ikke fungerer, og i løpet av spillet er vi innom nesten alle aspekter av krigføring. Du har alt fra snikskyting til bazooka-kaos, med fiffige vrier støtt og stadig.

Et av høydepunktene på slagmarken er flammekasteren, som er så brutalt effektiv at det nesten gjør vondt. Det å gå gjennom trange underjordiske ganger eller høytvoksende gress med fiender på alle kanter føles ikke like truende med et slikt våpen mellom hendene.

Forbered deg også på japanske kamikaze-soldater som hiver seg mot deg med bajonetten først - om de skulle få lagt deg i bakken kan du, om du er kjapp nok, få stukket en kniv i nakken på dem. Dette er ikke et spill for barn, om du ikke allerede har skjønt det.

Dette inntrykket forsterkes forsåvidt av kuttscenene mellom brettene, der du får se ekte og til tider urovekkende opptak fra andre verdenskrig. Spillet forsøker ikke å glorifisere krig, og legger heller ikke skjul på hvor hardt det går for seg.

LØPINGEN TIL FOTS mikses med kjøring av tanks, samt en scene der du bemanner flere maskingevær på et fly. Begge disse passer perfekt inn i totalen, og bidrar til å gjøre opplevelsen mer sammensatt og komplett. Selv om det du opplever strengt tatt er en standard affære, føles det ikke sånn. Og det er jo det viktigste, sant?

1

Dersom du vil oppleve historien med en kompis, er det fritt fram for det i samarbeidsmodusen. Akkurat som i forgjengeren er også flerspillerdelen i «Call of Duty: World at War» en kvalitetsaffære.

DEN KUNSTIGE intelligensen i historiedelen stort sett fungerer som den skal, rent bortsett fra en og annen idiotsoldat. Men den største utfordringen ligger som vanlig alltid i å spille mot andre levende mennesker over nett.

Også på dette området er arven fra forrige spill videreført, faktisk så mye at det kunne vært en «mod» til «Call of Duty 4».

Du bygger deg opp i rang gjennom spilling, noe som gir deg forskjellige egenskaper. Moro er det også med schäferne som du kan sende løs på fienden, eller bare bruke til å spore dem opp i nattemørket.

«CALL OF DUTY: World at War» finner ikke opp kruttet på nytt, men gjør i stedet sitt ytterste for å skape en størst mulig eksplosjon av gammelt krutt. Om du vil ha et solid stykke spillunderholdning av Hollywood-kaliber, gjør du ikke dumt i å sjekke ut dette.

En ting til slutt, bare: får det være nok spill basert på andre verdenskrig, ok? Det er jo alltid best å gi seg mens leken er god.

Spillet slippes i dag, fredag 14. november.

Et brutalt godt gjensyn med andre verdenskrig