DRONNING I MACHOLAND: Daenerys Targaryen i tv-serien Game of Thrones har blitt voldtatt og undertrykt. Men er det virkelig en kvinnefiendtlig serie? Foto: HBO NORDIC
DRONNING I MACHOLAND: Daenerys Targaryen i tv-serien Game of Thrones har blitt voldtatt og undertrykt. Men er det virkelig en kvinnefiendtlig serie? Foto: HBO NORDICVis mer

Et «dark room» hos alle? Ingen grunn til å skamme seg over å elske «Westworld» og «Game of Thrones»

Viktig tema, håpløs argumentasjon.

Kommentar

Jeg er kvinne, feminist og tv-kritiker, og jeg elsker «Westworld» og «Game of Thrones». En skulle kanskje tro jeg skammet meg. I alle fall vil Terje Dragseth, poet og filmregissør, gjerne at jeg gjør det.

«Voldtektsdyrkningen innen film/underholdningsindustrien er propaganda på helt klare kvinneundertrykkende premisser», skriver Dragseth i Aftenposten. I en rasende kronikk går han til angrep på «softporno» på HBO og Netflix, og særlig disse to HBO-seriene, som jeg altså ser så mye på.

Han mener de beviser at det finnes et «dark room» i oss alle, et mørkt sted «hvor seksualitetens begjær får sitt når tabuer brytes og kvinner krenkes og misbrukes som en underholdningseffekt».

Er han seriøs? For jeg kan knapt huske å ha lest en kronikk med så dårlig kildebelegg og sviktende argumentasjon noen gang, og det fra et menneske som jobber med tekst og fortellinger.

MAEVE I WESTWORLD: Den skumleste dama på tv for øyeblikket. Foto: HBO
MAEVE I WESTWORLD: Den skumleste dama på tv for øyeblikket. Foto: HBO Vis mer

Dragseth skal ha ros for at han forsøker å ta opp et viktig tema: Kvinnesyn i populærkulturen. Her er det mye å ta tak i. Hvorfor er det ikke flere kvinnelige hovedroller i de store seriene, for eksempel?

Og rett skal være rett, «Game of Thrones» har fått mye kjeft for voldtekts- og nakenscener i løpet av seks sesonger. Serien er opphav til uttrykket «sexposition-scener», der en viktig monolog blir framført mens to andre karakterer, gjerne to kvinner, har sex i bakgrunnen, for at seerne skal ha noe spennende å se på imens. Det er skrevet flere bøker om temaet, og utallige kommentarartikler. Serieskaperne har måttet svare på kritikken i flere år, de har tatt den til etterretning og rensket opp i nyere sesonger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så når Dragseth hevder at «denne machokulturen får ingen nevneverdig motstand, hverken i samfunnsdebatten eller innen kunst- og kulturdebatt», lurer jeg på hvilken snøhule han har bodd i de siste åra.

Det må være et sted uten tv og internett i alle fall, for han kan ikke ha rukket å se så mange episoder av seriene han skriver om. Både «Game of Thrones» og «Westworld» er feministiske fortellinger. Forrige gang jeg påpekte det, ble jeg kalt «feminazi» av en leser, som åpenbart ikke likte at det var slikt han så på. Men det var det altså.

Det ser ikke slik ut hvis du bare ser første episode, i alle fall ikke hvis du er lite bevandret i populærkulturen generelt og fantasy spesielt. Men begge seriene følger et av de viktigste narrativene i tv-verdenen for tida: Undertrykt kvinne reiser seg og slår hardt tilbake. Det handlingsmønsteret fikk «Skam» mye skryt for tidligere i år, men «Game of Thrones» er fylt til randen av det.

VOLDTEKTSOFFER: Sansa i Game of Thrones.
VOLDTEKTSOFFER: Sansa i Game of Thrones. Vis mer

Så etablert er det mønsteret at da jeg så Daenerys ble voldtatt av Khal Drogo i første episode for sju år siden, sa jeg til sidemannen: «Hun der kommer til å bli noe stort».

Det er ikke alle overgrep i underholdningsfortellinger som er der for å underholde. Noen ganger må vi se ugjerningene for å forstå dem. Det er ikke som Dragseth hevder, at vi romantiserer voldtekter og identifiserer oss med gjerningsmenn. Synsvinkelen er hos offeret, eller en sjelden gang hos en tredjeperson som ser det hele og gremmes (tenk Theon Greyjoy, som så Ramsay voldta Sansa i «Game of Thrones»). Det er dem vi følger før og etter overgrepet, det er dem kamera fokuserer på underveis, og det er dem vi identifiserer oss med.

Derfor føles det som en personlig seier når de mishandlede kvinnene eller mennene seirer til slutt. Derfor er slike narrativer så viktige. De setter oss i ofrenes sted!

Reisen fra svak til sterk er en fortellerteknisk grunnstein. Det nye er at det er så mange kvinner som tar den. I stedet for å være skjønne jomfruer som reddes av helten, får de makt til å redde seg selv (tenk Arya, Daenerys, Sansa og mange andre i «Game of Thrones», og Dolores og Maeve i «Westworld»). Det er det som er deilig å se på, når alt kommer til alt.

Så kan vi diskutere om dette narrativet har tatt litt overhånd. Må alle sterke kvinner ha vært undertrykt først? Må alle ha en vond tid å snakke ut om? Er alle de mest eksplisitte scenene helt nødvendige, må all undertrykkelsen være av seksuell art, og trenger vi å se så mange pupper og rumper overalt?

Det er mye å snakke om her. Men å henge ut alle som elsker fantasyserier og hevde at de har et mørkt overgriperrom i underbevisstheten, det er ikke måten å starte på.