Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Nærpolitireformen

Et dårlig rykte, Mæland?

De siste seks åra under Erna Solberg har det blitt mer vanlig at avtaler brytes enn at avtaler holdes.

TALL OG FAKTA: Monica Mæland, landets åttende Solberg-statsråd i justisdepartementet, sa nylig at «politireformen har fått et dårlig rykte». Det må være en bevisst underdrivelse. Mangel på politifolk både ute i førstelinja og på etterforsking, er ikke et rykte – det er tall og fakta, skriver Lene Vågslid (Ap), her under en spørretime i Stortinget. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
TALL OG FAKTA: Monica Mæland, landets åttende Solberg-statsråd i justisdepartementet, sa nylig at «politireformen har fått et dårlig rykte». Det må være en bevisst underdrivelse. Mangel på politifolk både ute i førstelinja og på etterforsking, er ikke et rykte – det er tall og fakta, skriver Lene Vågslid (Ap), her under en spørretime i Stortinget. Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Å inngå avtaler i Stortinget om store og viktige reformer for framtida, er viktig for Norge. Det er viktig fordi store endringer påvirker tusenvis av folk, både ansatte og folk som berøres av en sektor eller etat som reformeres.

I Norge har vi hatt årelange tradisjoner med brede forlik i Stortinget. En sektor som forståelig nok er ganske reformtrett, er politiet. Derfor mente Arbeiderpartiet at en nødvendig reform for politiet burde ha et så bredt flertall bak seg som mulig, slik at den kunne stå seg i flere tiår framover.

Arbeiderpartiet måtte ikke inngå et forlik, høyrepartiene hadde flertall for nærpolitireformen uten oss. Men vi trodde på største alvor at en reform med bakteppe i 22. juli, ville gjennomføres i tråd med inngåtte avtaler til det beste for landet.

De siste seks åra under Erna Solberg har det blitt mer vanlig at avtaler brytes enn at avtaler holdes. Det mener jeg er et demokratisk problem. Folk blir forledet til å tro at store endringer gjennomføres basert på et bredt flertall i Stortinget, mens sannheten er at Stortinget blir brukt som et stemplingskontor for en blekke med tusenvis av ord som ingen av justisministerne eller statsministeren kan ha bladd stort i siden. Både opposisjonen og folk blir ført bak lyset.

En av Erna Solbergs utskjelte reformer er Nærpolitireformen. En reform som skulle styrke nærpolitiet, den nasjonale kriseberedskapen, etterforskingen i politiet, og også forbedre kultur og ledelse. Alt basert på alvorlige funn i Gjørv-kommisjonen. Nærpolitireformens innhold ble skjerpet, strammet opp og tydeliggjort i en avtale inngått i Stortinget.

Ikke alt er dårlig, og det er heller ikke slik at ingenting er levert på. Det har blitt gjennomført positive tiltak og deler av reformen er levert på hva gjelder skjerpet nasjonal kriseberedskap, bygging av et nasjonalt beredskapssenter og innkjøp av nye politihelikopter. Det hjelper bare så forsvinnende lite for reformens del hva gjelder et styrket nærpoliti, et etterforskingsløft og tiltak for bedre kultur og ledelse.

Innholdet for å styrke nærpolitiet ble tidlig tatt lite på alvor av høyreregjeringen, så nye forslag ble fremmet av opposisjonen i Stortinget for å sikre at alle gjenværende lensmannskontor i landet skulle bli styrket. Enstemmig vedtatt, ikke til å misforstå. Hvordan kan det da ha seg at landet til tross for dette har fått det stikk motsatte? Hvordan er det mulig for en regjering som skal gjennomføre en reform, å hoppe bukk over inngåtte avtaler og vedtak i Stortinget?

Mange mener nok, og har en oppfatning av, at problemene i politiet og med nærpolitireformen skyldes Frp-rot og svingdøra i justisdepartementet. Jeg er enig i at det utvilsomt har bidratt til et kaos i reformarbeidet, mangel på politisk styring i justissektoren og ingen som egentlig tar et helhetlig ansvar.

Gapet mellom egne hårete løfter etter 40 år i opposisjon og politisk virkelighet ble nok så stort at det knaket i mang en FrP-kjeve i åra de har ledet justisdepartementet. Men ansvaret ligger i bunn og grunn hos statsminister Erna Solberg. Det er under henne sju Frp-ministere har sviktet, og det er hun som ikke har tatt det nødvendige lederskapet i reformarbeidet.

Monica Mæland, landets åttende Solberg-statsråd i justisdepartementet, sa nylig at «politireformen har fått et dårlig rykte». Det må være en bevisst underdrivelse. For samtidig som regjeringspartiene på inn- og utpust gjentar at reformen er en gedigen suksess, sist sagt av Venstres parlamentariske leder Terje Breivik i Stortinget forrige uke, forsøker altså Mæland å gi inntrykk av at berettiget kritikk bare er basert på usanne rykter.

Men folk er ikke dumme. Mangel på politifolk både ute i førstelinja og på etterforsking, er ikke et rykte – det er tall og fakta. Mangel på påtalejurister, og at saker hoper seg opp på for tynt bemannede skrivebord, er ikke rykter – det er realiteten. At politiet ikke kommer når folk trenger det fordi de er altfor langt unna i de minste kommunene våre, at ofre for kriminalitet står i uverdige køer mens kriminelle får strafferabatt, et svekket lokalt politi – ingenting av dette er fabler eller skrøner. Det er slik situasjonen er i store deler av landet vårt.

Problemet med nærpolitireformen ligger i mangelen på gjennomføring i tråd med avtaler inngått og vedtak som er fattet i Stortinget. For lite penger over statsbudsjettet, mangel på både sivile og politiutdannede, mangel på reell medvirkning i omstilling og initialfasen, og klar mangel på politisk styring.

Om ryktet forteller om en reform fullstendig ute av kurs, er det godt hold i ryktene. Og det må justisministeren ta innover seg.

SKANDALE: Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum kaller beredskapssvikten i nord for «en politisk skandale». Video: Per Ervland Vis mer

Nå haster det, Mæland. Den varslede stortingsmeldingen om politiet er allerede et år forsinket.

Budsjettene for politidistriktene er fremdeles alt for stramme. Vi trenger en kapasitetsanalyse med en bemanningsplan som følges opp i statsbudsjettene. Skal vi klare å sette politiet i stand til å møte dagens kriminalitetsbilde, med store utfordringer knyttet til overgrepssaker på nett og datakriminalitet, samtidig som vi sørger for folks grunnleggende trygghet i lokalsamfunnene, må det skje noe snart.

Ingen av dine forgjengere har klart å rydde opp i rotet, og det er ofrene for kriminalitet som betaler prisen. Nå gjenstår det å se om dagens høyreregjering er villig til å gjøre det som skal til, eller om de vil fortsette å avfeie reelle problemer som rykter.